Gå tilbake

 

Hvordan rettferdiggjør man tvang?

 

Jeg skal i denne oppgaven ta for meg den omstridte bruken av tvang i psykiatrien, og se om vi kan rettferdiggjøre tvang sett i lys av hvilken kunnskap vi legger til grunn for de psykiatriske sykdomsklassifikasjonssystemene. Oppgavens tematikk er svært dagsaktuell: av alle personer som får diagnose av fastlegen i Norge, er det 12 % som blir diagnostisert med psykisk lidelse (2005). Denne lidelsen er dermed den vanligste blant nordmenn. Også: i etterkant av rettssaken fra 22. juli 2011 oppsto det en vesentlig splittelse mellom faglige eksperter, og psykiatri har i mediebildet blitt kritisert for ikke å være annet enn synsing (2012). Et av hovedspørsmålene i oppgaven er nettopp hva slags utgangspunkt psykiatere har til å fastslå om noen er sinnslidende eller ikke. (antall ord i oppgaven:)

 

Seminaroppgaven jeg har valgt presenterer to hovedspørsmål:

1. Hva er grunnlaget for klassifisering av sykdommer i psykiatrien?

2. Hvordan kan vi rettferdiggjøre bruk av tvang i psykisk helsevern?

 

Min problemstilling blir avledet av disse, til ett konkret spørsmål:

3. Kan vi rettferdiggjøre tvang i psykiatrien ved å benytte oss av den aktuelle sykdomsklassifiseringen og de aktuelle lovene?

 

Hovedspørsmål 1 er et vitenskapsteoretisk spørsmål. Det omfatter sykdomsklassifikasjonssystemet i psykiatrien. De aktuelle og mest anerkjente sykdomsklassifiseringsmodellene er DSM-IV (1994) og ICD-10 (1992). Disse blir benyttet som diagnostiske verktøy i dagens psykiatri, henholdsvis i Nord-Amerika og i Europa.

Spørsmål 1 utfordrer den kunnskapen disse retningslinjene baserer seg på, og problematiserer dermed måten psykiatri med så etablerte normer kan klassifisere, diagnostisere og behandle psykiske lidelser. For å gi et fullgodt svar på spørsmålet mener jeg det er nødvendig å få en oversikt over hva som menes med sykdom, og hvilke sykdomsbegreper som benyttes for mentale sykdommer. Deretter blir det å kartlegge hvordan klassifikasjonssystemet DSM-IV beskriver psykiske lidelser ved nødvendige og tilstrekkelige betingelser for disse sykdommene. Det blir også da naturlig å sammenlikne de to klassifikasjonssystemenes objektive kriterier mot en konkret sykdom. Jeg har valgt schizofreni som en gjennomgående kasus i oppgaven.

 

Hovedspørsmål 2 er et etisk spørsmål. Det inkluderer både bruk av tvang og rettferdiggjøring. Tvang er tiltak som hemmer valg-, handlings-, eller bevegelsesfrihet, og slik ufrihet bryter med etiske prinsipper i utgangspunktet. Det andre begrepet, rettferdighet, kan, av ordets opprinnelige betydning, vise til rett-ferd, eller: rett handling. En handling som utelukkende følger etiske prinsipper kan defineres som en rett handling. Spørsmål 2 impliserer imidlertid, paradoksalt nok, at tvang som utføres i psykisk helsevern er en rett handling, og kan, per definisjon, rettferdiggjøres. Dette er en interessant problematikk, med tanke på det etiske dilemmaet dette medfører. For å drøfte dette spørsmålet vil jeg ta utgangspunkt i hvorfor man praktiserer tvangsbruk på psykisk helsevernsinstitusjoner, og hvordan dette reguleres og kontrolleres. Det er også avgjørende å sammenlikne ulike etiske teorier rundt tvang. Jeg kommer til å stille utilitarisme opp mot deontologi, for å se hvordan de kan rettferdiggjøre bruk av tvang for en konkret sykdom. Jeg har valgt å benytte samme kasus om schizofreni fra hovedspørsmål 1 for å drøfte hovedspørsmål 2.

 

Hovedspørsmål 3 blir den avsluttende problemstillingen, og er en avledning av de øvrige to. Som problemstillingen antyder, har jeg et fokus på rettferdighetsspørsmålet, men jeg må samtidig ha et godt uttalelsesgrunnlag for psykiatriens sykdomsklassifisering og lovverk for å kunne redegjøre for dette. De gjeldene lovene er pasientrettighetsloven (1999) og psykisk helsevernloven (1999). Jeg kommer til å bruke lovene og annen relevant faglitteratur som argumentasjonsgrunnlag i oppgaven, og jeg vil ta utgangspunkt i psykiatriens, pasientenes, og lovens -synspunkter. Jeg må altså, i tråd med min problemstilling, først kunne gjøre rede for det vitenskapsteoretiske i spørsmål 1 før jeg drøfter det etiske dilemmaet i spørsmål 2, for til slutt å kunne gi et fullgodt svar på spørsmål 3.

 

1. Hva er grunnlaget for klassifisering av sykdommer i psykiatrien?

 

Kasus 1.1: Mann (48) bor alene, og har vært deprimert i noen måneders tid. I den siste tiden opplever han at han blir forfulgt av ukjente når han går ut av leiligheten. Han er forvirret over situasjonen, og hans datter (23) begynner å bli bekymret når han låser seg inn i leiligheten i over tre uker. Datteren er medisinstudent, og hun ber faren oppsøke en psykiater. Psykiateren og mannen gjennomfører en psykiatrisk samtale, med fokus på evaluering av mannens mentale tilstand.

 

Er mannen i kasus 1.1 syk?

Det er ikke noe enkelt svar på dette, ettersom det finnes flere teorier på om/hvordan man skal kategoriseres som syk. En type forklaring av sykdom er det som fraviker fra en statistisk gjennomsnittspersons normale helsetilstand. En slik normalisertbasert sykdomsdefinisjon vil igjen være avhengig av en forståelse av et variert symptombilde. Spørsmålet blir om generelle avvik fra det som er normalt er en tilstrekkelig betingelse for å kunne betegnes som syk, når normalen er basert på en fiktiv person, og ikke en reell person. Alle mennesker har en eller annen form for skavanker, og vi er avhengige av en normal for å kunne forholde oss til sykdommer i varierende alvorlighetsgrad. Jo tydeligere symptomene avviker fra normalen, desto lettere er det å klassifisere noen som syk. Psykiateren i kasus 1.1 vil kunne observere en middelaldrende mann som forteller om sine opplevelser av verden. Det han forteller vil minne om vrangforestillinger, men han virker fysisk sett helt frisk. Det er altså sinnstilstanden hans som, i følge psykiaterens empiriske oppfattelser, fragår ifra det som er normalt. At mannen er syk, kan man altså i viss grad redegjøre for, men det forklarer ikke hva sykdommen egentlig er, eller hva den kommer av. De vitenskapsteoretiske sykdomsforklaringene i medisinfaget er reduksjonisme og emergens:

 

Reduksjonisme er en teori som går ut på å redusere en vitenskap til en annen, mer fundamental, vitenskap. Eksempelvis kan psykiatri forklares som en blanding av psykologi og biologi, som igjen kan reduseres til en forklaring av biokjemiske prosesser. Denne teorien omtales ofte som apparatfeilmodellen, feil i kroppsapparatet, og man kan defineres som syk som et resultat av biologiske systemavvik. Mannen i kasus 1.1 kan lide av skadede nerver som igjen vil påvirke hans virkelighetsoppfatning. Dette er et sykdomsbegrep som etterstreber seg til å forklare sykdom som et uttrykk av en bakenforliggende årsak. En slik årsaksteori, kalt etiologi, er derfor både en nødvendig og tilstrekkelig betingelse for sykdom. Psykiateren bør, ideelt sett, ha mulighet til å utføre en rekke kliniske prøver for å se etter beviser på biologiske feil, kalt biologiske markører, på mikronivå.

 

Emergens er en medisinsk forståelsesmodell som, i motsetning til reduksjonisme, baserer seg på at en egenskap forklart av en biologisk høynivå-modell ikke kan reduseres til en lavnivå-forklaringsmodell. Tanker i hjernen, for eksempel, kan ikke reduseres til en forklaring om elektriske impulser i nervecellene, nettopp fordi de enkelte nervecellene ikke har egenskapen til å tenke. Det betyr at menneskets bevissthet oppstår når nervecellene danner et kompleks nettverk av forbindelser, som sammen konstituerer hjernen. Kropp og legeme er her altså uforenelige, og denne såkalte egenskapsdualismen gjør det vanskelig for psykiatrien å redusere en sykdomsforklaring til årsak/virkningsbaserte modeller.

 

Medisinen i dag prøver å forklare sykdom reduksjonistisk, men den har i realiteten enorme utfordringer med å bestemme årsak, forløp og deretter en behandling for mange sykdommer. Særlig mentale sykdomsenheter. En kreftsyk pasient skjønner etter hvert at han er syk, kanskje også hvor kreften sitter, og til og med hva slags behandling han kan velge mellom å få. Mannen i kasus 1.1, derimot, er kanskje ikke klar over at han er syk i det hele tatt, psykiateren vet ikke hvor problemet sitter, eller hvilke årsaksfaktorer som forårsaker de ulike symptomene. Kanskje finnes det ikke heller dokumenterte behandlingsalternativer.

 

Kasus 1.2: Etter samtalen konkluderer psykiateren med at mannen har en form for psykisk lidelse. Psykiateren bruker DSM-IV og diagnostiserer mannen med schizofreniform lidelse. Begrunnelsen er at mannen har hatt vrangforestillinger, redusert motivasjon, vegring for å omgås andre mennesker, og har hatt disse symptomene i en måneds tid. Dette oppfyller de nødvendige kriteriene for å kategoriseres som mild schizofren.

 

Hva er diagnosen til mannen i kasus 1.2 basert på?

For å svare på dette spørsmålet er vi nødt til å se hva som menes med et klassifikasjonssystem generelt, før vi ser på de spesielle tilfellene ved psykiatrisk klassifikasjon. Et sykdomsklassifikasjonssystem, eksempelvis DSM-IV, klassifiserer sykdomsenheter etter kjente symptombaserte, eller klinisk observerbare, fellestrekk. Det finnes symptomer som opptrer naturlig sammen, og dette er et faktum som gir et grunnlag for å kunne organisere de eksisterende sykdomsenhetene, og de mulige årsaksfaktorene. Et klassifikasjonssystem er et system som evaluerer de empiriske indisiene, altså de sansbare inntrykkene legen gjør seg, og anbefaler deretter et rasjonelt terapivalg basert på disse. Metodene som benyttes for å kartlegge hvilke enkeltsymptomer som tilhører samme sykdomsenhet er ikke alltid tilfredsstillende. For noen sykdommer finnes det visse distinkte symptomer som kan konstantere en sykdom, men for de aller fleste sykdommer er det ikke mulig å skape orden eller systematikk kun basert på symptomer alene.

 

I kasus 1.2 bruker psykiateren DSM-IV, et psykiatrisk diagnoseverktøy som baserer seg på empiriske data om mannens symptomer og sykdomsforløp. DSM-IV gir en oversikt over nødvendige og tilstrekkelige betingelser på hva som skiller sykdomsenhetene fra hverandre. Det er psykiaterens jobb å oppdage, basert på sin fagkunnskap og yrkeserfaring, hvilke sykdomsenheter som er de aktuelle. Utfordringen er at diagnostikken kun er basert på observasjoner. Uten noen form for laboratorieprøver som kan underbygge konklusjonen, medfører dette at datteren blir usikker. DSM-IV benytter seg i stedet av ulike symptomskriterier som må være oppfylt for å kunne diagnostisere sykdomsenheter:

 

Alle tre (I, II, III) diagnostiske kriterier må være oppfylt

for å kunne stille diagnosen schizofreni:

I. Minst to av følgende karakteristiske symptomer i over en måned:

Vrangforestillinger

Hallusinasjoner

Uorganisert tale

Tankeforstyrrelser

Sterkt uorganisert atferd

Apatisk/motivasjonsfattig

II. Minst én av følgende sosial/faglig dysfunksjon:

Svekket funksjonsevne i arbeidsliv

Svekkede mellommenneskelige relasjoner

Svekket egenpleie

III. Minst seks måneders varighet, med minst en måned med symptomer (I og II).

 

Nødvendige kriterier er faktorer som må være til stede for således å kunne diagnostisere schizofreni. Eksempelvis: alle som har schizofreni har vrangforestillinger. Dersom dette er riktig, vil alle som får diagnosen schizofren tidligere ha opplevd vrangforestillinger. Dette stemmer ofte, men de nødvendige kriteriene i DSM-IV er definert slik at et visst antall av kriterier må være oppfylt for å kunne diagnostisere schizofreni. Det er altså ikke tilstrekkelig å ha noen få symptomer over en kort tidsperiode.

 

Tilstrekkelige kriterier er faktorer som, dersom disse er til stede, fører til en sikker diagnostikk av schizofreni. Eksempelvis: alle som har vrangforestillinger har schizofreni. Dersom dette er riktig, vil alle som opplever vrangforestillinger allerede ha utviklet en form for schizofreni. Det er ikke tilfellet, men i DSM-IV står det at dersom vrangforestillingene/hallusinasjonene er vurdert som svært alvorlige og bisarre, så er det et tilstrekkelig kriterium for å kunne diagnostisere schizofreni, uavhengig av de nødvendige kriteriene.

 

Mannen i kasus 1.2 har fått diagnosen schizofreniform lidelse basert på de nødvendige kriteriene i DSM-IV. Altså på bakgrunn av at han har hatt det nødvendige antall av symptomer over tilstrekkelig tid. Lidelsen er en midlertidig diagnose psykiaterne stiller dersom de ikke har observert pasienten i seks måneder, men som har hatt symptomene i over en måned. Etter seks måneder kan psykiateren på nytt evaluere mannen, og diagnostisere med schizofreni dersom sykdomsforløpet ikke har endret seg. En annen begrunnelse for at psykiateren diagnostiserer mannen med schizofreniform lidelse, er at mannen da har rett på symptomdempende medikamenter i tillegg til observasjon og oppfølging for sin lidelse. Diagnosen i kasus 1.2 er derfor både basert på psykiatrisk fagkunnskap og psykiaterens subjektive vurdering av mannens karakter.

 

Kasus 1.3: Datterens skepsis til den psykiatriske bedømmelsen får henne til å oppsøke en annen psykiater. Denne psykiateren benytter seg av ICD-10 systemet, og hun sier etter samtalen at faren antakelig har en påbegynnende psykisk lidelse, men at det er vanskelig å konkludere noe på så kort tid.

 

Er klassifikasjonssystemene i dag gode nok til å kartlegge psykiske lidelser?

DSM-IV og ICD-10 er de beste alternativene vi har som sykdomsklassifikasjonssystem i dagens psykiatri. Selv om de ikke gir fullgode beskrivelser av virkeligheten, så blir de sett på som en pragmatisk løsning. I kasus 1.1-1.3 blir både psykiaternes forskjellige objektive holdninger og subjektive oppfatninger av samme pasient problematisert. Det at det finnes to forskjellige psykiatriske klassifikasjonssystemer åpner for at det kan oppstå uoverensstemmelser, og dermed gi ulike resultater. Og som et diagnostisk verktøy for så periodevis vage klassifikasjonsgrunnlag, virker da de to systemene mot sin hensikt. Systemene tilstreber seg derimot å være oppdatert på den nyeste vitenskapelige forskningen, og revideres kontinuerlig av internasjonale fagkomiteer. I tillegg baseres klinisk praksis på den mangeårige profesjonserfaringen og en stadig progresjon i forståelsen av menneskesinnet. Faglitteraturen i psykiatrisk medisin legger ikke skjul på at vår fagkunnskapsbaserte teorier er mangelfulle. Det finnes enda ikke et fullgodt svar på hva psykiske lidelser er, og derfor har vi i utgangspunktet et inadekvat grunnlag for klassifisering, men det er det beste alternativet vi har. Klassifikasjonssystemene bør sees på som mer eller mindre tilfredsstillende systemer for å klassifisere en virkelighet på best mulig måte.

 

Mannen i kasus 1.3 får altså ikke en umiddelbar diagnose ettersom det var begrenset tid til samtaler og undersøkelser. Psykiateren bruker også et annet klassifikasjonssystem som diagnoseverktøy, og ICD-10 beskriver schizofreni slik:

«(…) karakteristiske endringer av tenkning og persepsjon (…). De viktigste psykopatologiske fenomenene omfatter tankeekko, tankepåføring eller tanketyveri, tankekringkasting, vrangforestillinger når det gjelder (…) passivitetsbevissthet.» (ICD-10 schizofreni, F20-F29)

Beskrivelsen gir ingen nødvendige eller tilstrekkelige betingelser for diagnostikken, og psykiateren i kasus 1.3 har dermed vanskeligheter med å kategorisere sykdommen. Hun har en oversikt over sykdomsforløpet til mange av de psykiske lidelsene, men hun trenger en større tidsramme til undersøkelsene. Siden psykiateren ikke har en forståelse av verken sykdomsforløpet eller etiologien, har hun heller ikke en forutsetning for å kunne si at noen psykiatriske behandlingsmetoder er bedre enn andre. En behandling kan følgelig heller ikke sies å være bedre enn noen behandling i det hele tatt. Oppsummert kan man altså si at en korrekt forståelse av sykdomsprosessene både er nødvendige og tilstrekkelige betingelser for effektiv behandling.

 

Har man i kasus 1.1-1.3 grunnlag for å klassifisere og diagnostisere psykisk sykdom?

Psykiatrien i dag tilstreber seg en evidensvitenskapelig praksis, men har få biologiske markører som kan påvises i kliniske undersøkelser. I fravær av slik gullstandardisert diagnostikk er psykiatrien redusert til psykiaterens empiriske vurdering av pasientens beskrivelser av sine oppfatninger. Et av hovedproblemene blir da at liknende symptomer mellom pasienter kan vise seg å være to vidt forskjellige ting. Selv om man kartlegger disse to tingene i et sykdomsklassifikasjonssystem, så er det ikke gitt at det ikke kan være mange flere etiologiske faktorer som gir liknende symptomer. Man baserer seg på et system av et objektivt sammenlikningsgrunnlag av pasienter, i tråd med normalitetsbegrepet, men vil systemet beskrive verden slik den egentlig er når vi vet at de psykiatriske sykdomsenhetene er så individuelle? Problemet er at det ikke finnes symptomuavhengige tegn på psykiatriske lidelser. Det blir av den grunn en nærmest umulig vitenskapsteoretisk oppgave å gi et representativt bilde på virkeligheten - når det finnes så kompliserte og komplekse sykdomsforhold!

 

 

2. Hvordan kan vi rettferdiggjøre bruk av tvang i psykisk helsevern?

 

Kasus 2.1: Mannen får flere symptomer på schizofreni de neste seks månedene, og tilstanden blir drastisk forverret. Vrangforestillingene har kommet hyppigere, og han har flere «uklare» øyeblikk. Han diagnostiseres av begge psykiaterne som schizofren, og går frivillig med på å bli lagt inn til behandling for sin sinnslidelse.

 

I hvor stor grad har mannen rett til å bestemme selv? (skrevet hjemme???)

Psykisk helsevernloven er en lov som regulerer psykisk helsevern i Norge, og den beskriver bruken av tvang som et ytterst ekstremt tilfelle når pasienten ikke er beslutningskompetent. Tvang skal ikke brukes i behandlingsøyemed, men kun brukes i tvungen psykisk helsevern med innleggelse. Det skal brukes som siste åpenbare utvei når pasienten er i ferd med å skade seg selv, andre, eller materiell. Tvang vil i dette tilfellet bety en redusering av pasientautonomi, og kan være i form av medisinering, holde igjen/nede, isolering.

 

Vi har altså to kriterier for bruk av tvang, behandlingskriteriet og farekriteriet.

Med utgangspunkt i denne loven kan det oppstå praktiske utfordringer. Helseetisk perspektiv fremmer paternalisme, ikke-skade prinsippet, velgjørenhet og rettferdighet.

 

Tre eksempler

Fare for andre. Er man til fare for andre er det lett å forstå at man har plikt til å redde andre fra en person som kan skade andre. Resultatet/konsekvensene av en slik handling er også god.

Fare for seg selv. Er man til fare for seg selv blir det problematisk i forhold til etikken. Pliktetikken vil si at du har plikt til å opprettholde ditt liv.

Fare for å unnlate behandling

 

Rett til selvstendig behandlingsvalg?/ Hvorfor brukes tvang?

Den gjeldende pasientrettighetsloven trådte i kraft 7. januar 2001, og denne loven skal sikre pasienters rettigheter og integritet i møte med helsevesenet i Norge. En av hovedreglene for pasientbehandling i pasientrettighetsloven er at all helsehjelp skal være i tråd med pasientenes samtykke. Et samtykke vil i dette tilfellet være at summen av all nødvendig informasjon om helsetilstand, og innholdet i helsehjelpen, er forstått og godkjent av pasienten. Dette kalles derfor informert samtykke, og det skal sikre at pasienter forstår omfanget, og den potensielle alvorlighetsgraden, av en behandling. Helsepersonell er nødt til å respektere og ivareta pasientenes selvbestemmelse, kalt pasientautonomi, under alle møter og behandlinger med helsevesenet. Selv når pasientenes vilje kan stride i mot det som er medisinsk anbefalt.

 

I enkelte tilfeller kan det være tvil om pasientene er i stand til å ta i mot informasjonen som gis, eller om de kan ta et selvstendig valg mellom behandlingsalternativene. Derfor er det lovbestemt at pasienten må være kompetent til å gi informert samtykke. Det er opp til legen å vurdere om pasienten er beslutningskompetent, og i loven er det angitt hvilke forhold som kan føre til at pasienter helt eller delvis mister denne retten. Som vurderende lege må man sørge for at pasienten forstår alle aspekter ved det som skal skje, og gjøre en objektiv helhetsvurdering med tanke på potensielle utfall. Pasienter kan være beslutningskompetente i ulike grader, ettersom det er ulik alvorlighetsgrad på de mulige behandlingskonsekvensene, slik eksempelvis en antibiotikabehandling er mindre alvorlig enn en cellegiftsbehandling.

 

Selv om legens kompetansevurdering av pasienten tilstreber seg å være objektivt begrunnet, kan det være en stor utfordring å informere pasienten om alle sider ved en behandling på en objektiv og nøytral måte. (da alle utsagn farges i noe grad av legens ståsted og verdier.) Dessuten er det vanskelig for enhver lege å vite om informasjonen som er gitt, om enn så korrekt og objektivt, er forstått og bearbeidet på rett måte av pasientene. (det er kun basert på empiriske indisier.)

Helsepersonell skal være profesjonelle i sitt yrke, og ut fra sine kunnskaper og erfaringer vet de intuitivt hva som lønner seg for pasientene av behandlingsalternativer. Man kan derfor spørre seg om behandlernes kompetanse til kompetansevurderingen er (forsvarlig)/pålitelig når det er så mye (usikkerhet)/subjektivitet involvert. Er det grunn til tvil med tanke på de ulike faktorene av beslutningskompetanse som ligger til grunn?

 

I loven presiseres det at beslutningskompetanse er et terskelbegrep. Det vil si at det er et enten/eller -begrep. Enten er du kompetent (i en gitt alvorlighetsgrad) eller ikke. Dette er svært viktig, ettersom kompetanse stiller så store krav, både til pasientautonomi, men også til videre behandlingsavgjørelser for pasienten. Loven krever altså et konkret enten/eller -svar fra legen, men det vil alltid være en viss usikkerhet i slike avgjørelser, så hvor går egentlig denne absolutte grensen til samtykke?

Det er kanskje en mulighet i noen tilfeller å havne i en gråsone, der svært sikre avgjørelser blir tatt på svært usikre grunnlag, i så tilfelle havner legen i et konsekvens/plikt -etisk dilemma mellom hva konsekvensene av behandling blir, og hva man plikter å gjøre som pasientansvarlig. Som lege plikter man til å ikke skade pasientene, samtidig som man skal respektere deres autonomi.

 

Spørsmålet om pasienters autonomi er svært viktig i dagens helsevesen, men vi skal ikke langt tilbake i medisinsk historie før pasientenes stemme ikke ble viet noen oppmerksomhet overhodet. Legenes rolle har gått fra et paternalistisk menneskesyn, der legene intuitivt visste hva som var rett behandling, til dagens mer humanistiske menneskesyn, der lege og pasient sammen finner det behandlingsalternativet som korrelerer best med pasientens verdier/livssyn. Dersom en pasient ikke er i stand til å ta en egen beslutning, må autonomiprinsippet nødvendigvis brytes for å oppnå et resultat som pasienten mest sannsynlig ville ønsket hvis han hadde vært samtykkekompetent. En kreftdiagnose kan eksempelvis være et stort sjokk og et livssynendrende øyeblikk for en pasient, og det kan være vanskelig å ta fornuftige avgjørelser i situasjonens hete, men ved en alvorlig psykisk lidelse kan legen til sammenlikning ikke kommunisere rasjonelt og empatisk med pasienten, selv over lengre tid. Slike utfordringer er aktuelle når det er snakk om alvorlige sinnslidelser, da pasientene ikke alltid er klar over sitt eget beste på grunn av sykdom.

 

Kan man rettferdiggjøre tvang?

Alle mennesker har rett til helse, i følge verdens helseorganisasjon. Derfor vil det være et brudd på deres prinsipper dersom en pasient som trengte behandling ikke fikk dette, selv om pasienten overbeviste seg selv om noe annet. Ut i fra behandlingskriteriet skal pasienter få behandling dersom fraværet av slik behandling vil føre til fare for eget liv og helse. Ut i fra farekriteriet kan man holde personer igjen dersom de er i ferd med å skade andre personer eller gjenstander, på lik linje som det rettferdiggjøres i loven generelt.

Behandlere og leger er på sin side kvalifisert til å ta slike avgjørelser for fellesskapet. De har lang utdannelse og erfaring med slike situasjoner, og handler etter de etiske prinsippene som gjelder for alle helsevern i landet. Dersom man ikke kan bruke tvang, kan det ikke være et kollektiv. Personellet følger de reguleringer som gis av loven, og dette gjelder både pasient og helsearbeiderne. Man skal alltid forsøke andre tiltak før man ser seg nødt til at tvang er eneste åpenbare løsningen i situasjonen, men utføres tvang skal dette dokumenteres. En slik dokumentasjon er avgjørende for en eventuell rettferdiggjøring av tvang, ettersom pasient og pårørende skal ha rett til innsyn i behandlingsmetoder, og ha muligheten til å klage for en uavhengig komité. Det skal altså være en kontroll før, under og etter bruk av tvang, der det hele tiden informeres og dokumenteres til behandlere og pårørende.

 

 

Kan man vite hva som er til pasientenes beste? Pasientene bestemmer selv over eget liv, og har en menneskerett til trygghet og frihet. Tvang vil være et brudd på begge. Psykiatri er et usikkert fagområde innen medisin, og man kan ikke rettferdiggjøre en behandling som man ikke er sikker på effekten av. Behandlernes subjektive oppfattelse av beslutningskompetanse og sykdomsdiagnostikk gjør det vanskelig å anbefale en behandling overhodet.

Det er i tillegg ulike tolkninger av loven på de ulike institusjonene, noe som vil føre til ulik praksis når det kommer til tvang. En slik ulikhet er ikke bare urettferdig, men kan føre til at noen får feil behandling. Selv om bruken av tvang skulle vise seg å være det beste alternativet i en gitt situasjon, og alle psykiatere i landet hadde vært enige i dette, så kan vi aldri vite om bruken av tvang – og dermed brudd på menneskerettighetene kan gjøre vondt verre. Man kan bli traumatisert for livet, og aldri oppleve å bli helt frisk igjen.

 

Gå tilbake