Gå tilbake

 

Behaviorisme (Atferdspsykologi)

 

Perioden fra 1910 – 1960 ble regnet som skolenes epoke i psyologihistorie hvor både psykoanalysen og gestaltpsykologien er skoler som regjerer. Mange var også det vi kaller funksjonalister, men få av dem kalte seg selv for det. Slik kommer vi nå til den meste dominerende skolen i hele denne epoken, spesielt i USA: behaviorismen. Fra tidligere hadde man definert psykologi som studiet av bevisstheten, men nå byttet man ut dette med studie av atferd. Nå skal man ha et totalt skifte hvor man skal fokusere på det ytre (atferden) istedenfor det indre. Slik har man aldri sett et så stort skifte innen en vitenskap før. Dette var ikke bare radikalt ,men interessant fordi man ville lenge fastslå denne skolen som en ”isme” på likhet med en bevegelse eller ideologi.

 

Bakgrunnen for skiftet var mange, men det som var hovedgrunnen av at bevisstheten ikke var et studieobjekt med nok holdbarhet. For første innfridde ikke den nye psykologien forventningene; den tok tid og man mistet entusiasmen. ”Rik på desimaler, men fattig på ideer” ble det sagt. For det andre var bevissthetspsykologien i en krise hvor man ikke klarte å finne ut hva bevisstheten egentlig var. Det var mye uenigheter om definisjonene og slik ble bevissthetspsykologi på mange måter oppsmuldret. For det tredje var det et ideal for objektivisme i vitenskapen som bevissthetspsykologien manglet. Ja de drev med målbare forsøk på reaksjonstider og hukommelse, men konkluderte at dette var mål av bevisstheten. Hvorfor ikke kalle en spade for en spade, og heller se at det er svar og hukommelse man faktisk studerer. Det ble en slags absurd empiri uten holdbarhet. For det tredje var dyrepsykologien ble det enda mindre viktig å studere bevisstheten, fordi her studerte man egentlig atferd. Den siste bakgrunnen for et slikt skifte var at man enda anså at atferd styres av mentale prosesser. Det nye med behaviorismen var at man satte en strek over mentale prosesser som et forklaringsprinsipp. Det eneste tellende skulle være atferd, og atferd alene.

 

John B. Watson studerte under Dewey og Angell – og fant raskt ut at han ikke hadde sansen for introspeksjon, men atferd og dyrelaboratoriumet likte han. Han anvendte labyrinter for rotter for å se hvordan rotter kunne lære seg labyrinten både i mørket, i blindhet og med svekket luktesans. Han fant ut at det var muskelsansen som hjalp rotten til å kartlegge labyrinten. Slik viste han at man kan studere atferd uten å inkludere bevisstheten.

 

Watson fikk et professorat ved John Hopkins Universitet, og her begynte han å skrive artikler og behaviorismen så dagens lys. På grunn av en skilsmisse skandale mistet han denne akademiske aspektet av livet sitt og gikk inn i salg og markedsføring. Men han fortsatte å være fanebæreren til behaviorismen med å gi ut to bøker. Det ble en hit fordi Watsons synspunkter var ekstreme, forenklet, praktisk, vitenskapelig, objektiv og ikke minst åpen for alle. Det ble stående som et sunnere alternativ i forskningsmiljøet.

 

Watsons program innebar altså å studere atferd. Men hva var da atferd?  Han mente selv at atferd er alt organismen sier eller gjør. Det kunne virke litt diffust eller filosofisk og derfor ville man dele atferden i to hvor den enten kan være 1) overt: lett synlig og observerbar utenfra eller 2) covert: mer skjult f. Eks hjertebank, emosjonelle reaksjoner som kan måles med andre instrumenter.

 

Det er viktig å få frem at Watsons mål var å skape en psykologi som var til nytte for menneskeheten og kunne bidra til at man kunne oppdra barna på en sunnere måte. Man skal kunne predikere og kontrollere atferd.

 

Watsons program inneholdt også en metode. Emnet er jo atferd, og metoden er atferdsobservasjon.  Man må stille samme krav som til andre vitenskapelige forsøk. Atferden er det som danner grunnlag for å i det hele tatt forske; dette kalles metodologisk behaviorisme. I metodologisk behaviorisme ville man se på atferd som indikatoren for mentale prosesser, mens i radikal behaviorisme vil man totalt stryke mentale prosesser og bare se på atferd. Det som var viktig var at man drev metoder under kontrollerte forhold som f. Eks lab- eksperimenter, dyreforskning og tester. Verbal rapport kunne også si noe om atferd – men Watson unngikk denne metoden fordi den lett kunne grense over til introspeksjon. Derfor var ofte hans studieobjekter konsentrert rundt språkløse barn og dyr. Han likte også betingingsmetodene til Pavlov og Thorndike – fordi disse kunne både vise atferd og persepsjon.

 

Ikke bare ville Watson ha en total omvending av en ny skoleretning, men han ville også kaste ut den gamle psykologiske vokabular. Dette krevde at nye ord måtte erstatte gamle. Det var strenge krav til hva en behaviorist kunne bruke av ord. Ord som persepsjon og sansing var ikke presise nok til å være med i Watsons program. Tillatte begreper var stimuli, respons, refleks, vane, diskriminasjon og emosjon (BARE hvis det er snakke om fysiologiske reaksjoner).  En slående endring var at f. Eks tenkning skulle bli ”subvokal tale.”

 

En begrensing av en så streng vokabular var at man måtte også begrense hvilke spørsmål som skulle stilles f. Eks hvilke responser kan man predikere ut fra stimuli? Eller hvilke stimuli har en utløst gitt respons?  Slik blir det at hvis man klarer å svare på disse vil psykologien være løst. Men i hovedsak var hovedsynet til Watson slik som Thorndike og Pavlov at reflekser blir prototypen på all atferd.

 

 S – R teorien innebar at man fikk andre konsekvenser 1) Elementarisme: all atferd deles opp i S – R forbindelser. De mest komplekse former for atferd kan brytes ned til de minste deler (responsene) som styres av bestemte stimuli, 2) Reaktiv organisme (determinisme): årsaken til atferd ligger i stimuli, ikke i organismen, 3) Periferalisme: Hjernen er kun er en omkoblingsboks for  S – R forbindelser, 4) Assosiasjonisme: Passiv og automatisk kobling mellom S og R, 5) Enviromentalisme: S – R forbindelser er lærte. Medfødte og arvelige egenskaper er betydningsløse.

 

Watson sitt program var på mange måter en motpol til bevissthetspsykologien .Likevel delte den mange trekk med bevissthetspsykologi både empirisme, elementarisme og assosiasjonisme.  I tillegg var han slik som Lockes ”tabula rasa” med sin ”the black box” på lik linje at mennesket ikke har noen medfødte egenskaper.

 

Watsons forskning var ikke like omfattende som hans skriving. Likevel var han opptatt av å forske på hva som var medfødt og hva som var lært. Spesielt var han opptatt av emosjoner som han mente var responser på stimuli. Watson hadde lest Freud med stor interesse og interesserte seg for hvordan emosjoner fra barndommen kunne påvirke en voksen senere. Han var opptatt av emosjonene sinne, frykt og lyst. Watson var ikke for at man skulle ha en spesiell lyst (kjærlighet) for f. Eks barn som faller og slår seg. Watson satset på fryktreaksjoner – hvor han hadde sett sine barn bli redde for tordenvær og lyn. Han mente det var en naturlig kobling mellom lyden fra torden. Han prøvde derfor kunstig å fremstille torden i en lab for å se hvordan frykten læres ved betinging. Dette hadde ingen suksess – men så kom han på at mange barn er redde for dyr, og undret over om ikke dette kunne læres ved betinging?

 

Watsons eksperiment med Albert og rotta hvor en liten gutt ved navn Albert fikk holde en rotte uten noen tegn på redsel. Senere lagde Watson en skremmende lyd med en stålstang hver gang Albert så rotten, slik ble fryktreaksjonen på lyden koblet til rotta. Albert ble livredd og krabbet bort. Dette mente Watson var en vellykket betinging. Generalisering fant sted hvor Albert ikke bare var redd for rotter, men alt som hadde hårete karakteristikker (hunder, katter, håret til Watson osv). Man diskuterte om Watson hadde klart å fremstille en ”eksperimentell fobi” – men det var dårlig dokumentasjon på f. Eks hva rotta gjorde under forsøket. Mary Jones hadde et forsøk senere med Peter og en kanin. Mary viste Peter kaninen gradvis nærmere hvor han satt på gulvet og slik klarte hun å avkrefte en betinging (avbetinget). Dette var et av de første forsøkene på atferdsterapi.

 

Kritikken mot Watsons program har vært stor. Den har blitt sett på som overfladisk, naiv, lite menneskelig og materialistisk. Likevel ville folk hevde at dette er prisen man må betale for en objektiv vitenskap. Kritikere som tok retningen på alvor mente at en del kritikk kan være rettet mot påstått objektivitet. Ofte måtte man kjenne stimuliene for å kunne kategoriserer responsen f. Eks frykt vs. sinne. Man ville også hevde at behaviorismen stod i strid mot massevirkningsprinsippet og spesifiseringsprinsippet.

 

 

Neobehaviorismen er et paraplybegrep for flere av retningene som springet ut fra behaviorismen i perioden 1930 – 1960. Disse retningen var enda av en darwinistisk oppfatning hvor dyr og mennesker har like fellestrekk. Slik ble det altså naturlig å fortsette med dyrestudier, men et viktig skille var at dette var ”the age of theory” hvor man hadde en større vekt på teoretiske spørsmål. Det som blir stående er at atferd er respons på stimuli, og respons på stimuli er læring. Slik smelter atferdspsykologien og læringsteorien nesten sammen til ett. Likevel ble all læring antatt å følge visse prinsipper og det var Pavlovs begreper fra klassisk betinging.

 

Det ble vanlig å skille mellom to typer betingingslæring: 1) klassisk betinging: US blir gitt uansett hva dyret foretar seg. Læring er at nye stimuli får en signalverdi.
(US à UR à BS à BR), og 2) instrumentell betinging: konsekvensene av BR er avgjørende for om individet lærer nye responser.

 

Mye av fokuset i neobehaviorismen var at man brukte Thorndikes instrumentelle betinging i ført Pavlovs begreper. Men den store debatten var hvordan man skulle anvende S – R modellen. Skinner mente den skulle være mest mulig mekanistisk og direkte, mens Tolman og Hull mente at den skulle være fokusert på de variabler som lå mellom S og R.

 

Tolman mente at det som var interessant i   S – R relasjonen var det som skjedde i mellom disse to – nemlig de mellomliggende variablene. Slik var Tolman også påvirket av en logisk positivisme hvor begreper som har utgangspunkt i observasjonen kan likevel brukes. F. Eks når man måler intelligens skal det blir gjort igjennom intelligenstester. Poenget til Tolman var at det er ikke alltid man observere det om noe har blitt lært, derfor mente han at observasjoner blir gjort hvor man viser prestasjoner som igjen er blitt til igjennom motivasjon og i mellom disse ligger de mellomliggende variablene kognitive kart og forventinger. Disse forklarer hvordan atferd ikke trenger å være synlig. F. Eks rotter i labyrint klarer likevel å finne en ny rute ut fordi den har kognitive kart av labyrinten. Dette kan kalles en kognitiv læringsteori, og han faller heller under gestaltpsykologi enn behaviorisme.

 

Hull på den andre siden studerte hvordan reaksjonstid opptrer, hyppigheten av den og hvordan den kan avbetinges. Reaksjonstendensen var et produkt av motivasjon og læring som driver til en drive – reduksjon.

 

B. F Skinner er nok den mest kjente behavioristen. Han var av en radikal behaviorisitsk oppfatning og hadde ingen fokus på mentale prosesser. Skinner var interessert i instrumentell (eller operant betinging) slik som Thorndike, og syntes det var interessant med atferd og konsekvenser. Slik som Wundt ordinært hadde tenkt, ville også Skinner at hans læringsteorier skulle bli applisert i samfunnet for å forbedre det.

 

Skinnerboksen er av var et bur som var utstyrt med mat utenfor slik at dyret måtte bruke mekanismer for å få tilgang til maten. I dette forsøket kunne man se hvilken atferd som gav belønning. Dyrets prøving og feiling ble observert og man kunne se hvordan den registrende og kontrollbare atferden ble til. Poenget var at man skulle hvordan atferd ble endret etter ulike betingelser. Man kunne også presentere andre stimuli som f. Eks strøm, temperaturendring, lys osv. (f. Eks puzzle box of Thorndike)

 

Skinner var opptatt av å gi dyrene negativ og positiv forsterkning på responser slik at dyret ble aktiv i sine omgivelser (operanter). Det vil si at atferd utføres som en virkning på omgivelsene og svekkes avhengig av dens konsekvenser. Han var ikke en S – R teoretiker fordi han mente at det som telte var de stimuli som kom etter responsen.

 

Begrepet ”shaping” brukte Skinner som en måte å vise hvordan man kan forme atferd i form av positive forsterkninger når dyret viser korrekt respons. Dette mente han kunne appliseres til mennesker også i en læringssammenheng.

 

I forhold til begreper var B. F Skinner svært strategisk ved å bare anvende operasjonelle definisjoner og åpne begreper. Flere av begrepene fra klassisk betinging var svært åpne og kunne være utallige faktorer. F. Eks en forsterker er det som øker atferden. Slik kunne man anvende teorien både på dyr og mennesker. Likevel er det negativt fordi den kan ikke falsifiseres, den er for sirkulær.

 

Kritikken mot Skinner har vært at det var for lite fokus på kognisjon og biologi. Det viste seg senere at det var store variasjoner i ulike dyrearter i forhold til hva de kan lære. Slik viser det seg at man ofte trenger et biologisk grunnlag i forklaringen av atferd. I tillegg til dette var behaviorismen ansett mer som en kult med medlemmer, enn en forskningsarena. De svært sjeldent åpne for nye meninger – og kognisjon ble nedprioritert til den grad at det ble trangsynt.

 

Etter 1960 (med unntak Skinner) utviklet det seg en mer åpen og inkluderende form for behaviorisme som kalles for senbehaviorismen. I den nye generasjonen av atferdspsykologer mente man at tidligere var tema og metode alt for begrenset til laboratorium og dyr enn mennesker og dets virkelige miljø. Slik utviklet det seg spørsmål om menneskers utvikling, tenkning, sosial atferd, persepsjon osv. Det ble mer lov med mentalistiske begreper og snakk om mellomliggende variabler og bindestrekspsykologi (S – R teorien). Man utviklet sosiale læringsteorier med vektlegging av sosialisering og forsterkning som en positiv korrelasjon. Hvor man mente at imitasjon var en forsterker. Deretter var det Banduras med sin kognitiv læringsteori som baserte seg på modellæring (vikarierende forsterkning), og begrepet ”selfeffiiancy” (mestringstro). Seligman viste til lært hjelpesløshet (måling av LOC)

 

Senbehaviorismen delte seg i to mellom sosiale læringsteorier og nevropsykologi. Hebb mente at mentale funksjoner hadde nevrologiske korrelater og at en visuell forestilling kunne fremtre hvis visse spesifikke grupper ble trigget. Man så også på sammenhengen mellom ”arousal”og funksjonsnivå. Eysenck presenterte en personlighetsteori hvor personlighet er en fysiologisk variabel som ligger mellom  S og R og påvirker atferd. Introvert/Ekstrovert og Stabil/Ustabil.

 

Arven fra behaviorismen er at atferd enda er viktig å studere, men man må inkludere mellomliggende variabler. Definisjonen av psykologi skulle lenge bare inkludere atferd som studieobjekt – og dette har lenge vært et definisjonsspørsmål forårsaket av behaviorismen. I tillegg finner vi mye av behaviorismen i vårt språk hvor vi bruker begreper fra Pavlovs klassiske betinging. Den har også vist en gjennomført eksperimentell metode for forskning på et psykologisk objekt. Men aller viktigst er nok at de satte atferd på kartet som en viktig funksjon i mennesket. Forårsaket kanskje det man vil se på som en kognitiv revolusjon hvor man ville bryte den behavioristiske istiden. Fordi behaviorismen gikk på bekostning av klassiske psykologiske teorier og biologien. Selv om behaviorismen alltid har holdt klart på et empirisk krav til all vitenskap, spesielt for psykologi – har man lenge tenkt at en slik arv har ført til at retningen var så objektiv at den utelukket andre fenomener. Selv om man ikke kan studere noe empirisk endrer det ikke dens eksistens eller verdi i viktighet av å undersøke. Så lenge det eksisterer skal det utforskes. Men annen viktig anklage var at behaviorismens strenge vokabular likevel ikke var objektiv nok. Både respons og stimuli er begreper som ikke har holdbarhet fordi ikke er identifisert som objektive størrelser nok. Man kan konkluder med at kanskje behaviorismen var for objektiv for sitt eget beste.

 

Gå tilbake