Gå tilbake

 

Leppe, munnslimhinne og tenner

 

Munnhulen

 

1.      Første stasjon for deteksjon og eliminering av potensielt farlige mikro-organismer.

a.      Lysozymer og andre anti-bakterielle substanser i spytt.

b.      Plasmaceller (IgA), lymfocytter og makrofager

c.       Fremmede antigener detekteres av dendrittceller (APC) og lymfatisk vev

2.      Første stasjon for deteksjon (smaksløker) og begynnende fordøying av næringsstoffer (amylase i spytt spalter stivelse til glucose).

 

Munnslimhinne eksamen

 

Munnslimhinnen må kunne motstå skraping fra mat og de mest utsatte områdene består derfor av flerlaget plateepitel (mekanisk sterkest).

I mastikatoriske områder (områder særlig involvert i tygging som hard gane og tanngummene) er epitelet et flerlaget plateepitel som også er keratinisert (størst belastning).

På steder med ”mellomstor belastning” er epitelet para-keratinisert. Da kan vi finne keratinocytter med kjerne helt ytterst i epitelet. På steder som er fullstendig keratinisert kan vi ikke se keratinocyttene.

Klinikk:

 

Bindevevspapiller med blodkar ender helt ut mot overfalte-epitel i munnhulemucosa. Dette forklarer at glukose, nitroglycerin (tablett under tunge) eller nikotin (fra snus) raskt kan absorberes til blodbanen.

 

Injeksjon av silicon i leppenes bindevev kan gjøres for kosmetiske formål.

 

NB! infeksjon i tannkjøtt (via anaerobe bakterier) kan gi endokarditt og/eller hjerteklaffproblemer.

Leppen (labrum)

 

Dette er et sagittalsnitt av leppen der venstre side er utsiden med keratinisert plateepitel. Høyre side er munnslimhinnen med plateepitel uten keratin ytterst (para-keratinisert).

 

Prolabiet marker overgangen mellom hud og slimhinne (”mucocutaneus junction”). Dette området er rødt og dette skyldes at hemoglobinet i kapillærene like under epitelet kan ses. Grad av rødfarge kan brukes som en indikator for å sjekke metningsgraden av hemoglobin til oksygen. Ved cyanose vil oksygenmetningen være dårlig og leppen vil fremstå som mer blålig.

 

Tenner

 

Tannproblemer kan ha store ringvirkninger på resten av kroppen. Endokarditt (betennelse i endokard) kan komme av bakterielekkasje fra peridontalrom i sirkulasjonen.

Enkelte av de øvre tennene har tannrøtter i nærheten av sinus maxillaris og kan skape irritasjon her.

Tannrøttene er også svært nær n. mandibularis og kan irritere denne.

 

3 spesielle vev bygger opp selve tannen:

 

Emalje (enamel): det ytterste vevet som er kroppens hardeste vev (96 % mineraler, kalsium hydroxyapatitt). Den er bygget opp av prismer der lengde=emaljetykkelse og disse dannes av ameloblaster. Det begrensede rommet mellom prismene er fylt av emaljekrystaller. Etter tannfrembrudd vil dette laget ikke nydannes.

 

Dentin: det største dentalvevet og går fra kronen (toppen) til roten. Det er hardere enn vanlig ben, men ikke hardere enn emaljen (70 % mineraler). Odontoblaster sekreterer dentin og disse danner et sylinder epitel som peker mot tannens indre (pulpa). Den danner først en bløtere predentin som så blir fullmineralisert til dentin.

 

Cementum: tynt, benaktig material som deker hele roten av tannen. Cementocytter danner cementum. Setet som tannen sitter i kalles alveolus (alveolar benet). Dette vevet er ca. like sterkt som vanlig ben (65 % mineraler), men ulikt ben er den avaskularisert.

 

 

På innsiden av cementum ligger peridontal ligament som fester tannen (nærmere bestemt cementum) til alveolarbenet.  De to delene er fortøyd sammen via Sharpey’s fibre og elastiske (oxytalan) fibre. Ligamentet inneholder også nerveutløpere for propriocepsjon og aktive fibroblaster. Fibroblaster er spesielle ved at de danner og tar opp kollagen slik at tennene har mulighet til å gjøre små bevegelser. Ved bruk av regulering må fibroblastene tilpasse seg dette.

 

Overgangen mellom gingivaepitel (tannkjøtt) til emalje/dentin/cementum består av ”junctional epithelium” (feste-epitel).

 

Pulpa er det er løst bindevev som fyller hulrommet innefor dentin, ”central pulp cavity”. Det er en åpning inn til pulpa i roten av tannen kalt rotkanalen. Gjennom her går det nerver og blodkar som fortsetter helt til kronen. Her danner de et nevronalt og vaskulært nettverk under i odontoblastene. Odontoblastene spiller en viktig rolle i signaloverføring ved at de overfører stimuli fra tannen til nerver i pulpa. Dette kommer av at odontoblastene beholder utløpere/process helt ut til emaljen og dentin.

 

Tannutvikling (embryo)

 

Det er viktig å merke seg at emaljen ikke har blodtilførsel og regnes derfor som ”død”. Dentin derimot har både blod- og nerveforsyning. Spørsmålet er da hvordan skillet mellom disse to oppstår?

 

Tannutviklingen går gjennom flere stadier. Den starter i 6-7 uke:

 

1.      Dental lamina gir opphavet til dental buds. Dette er ”Bud stage”.

2.      ”Buden” får en invaginasjon og går over i ”Cap stage”. ”Capen” har en indre (orale) og ytre dentalepitel. Mesenchym begynner dannelse av dental papilla.

3.      Nevral-listen begynner å danne odontoblaster. Disse produserer predentin som senere blir til dentin slik at ”Capen” vokser. ”Capen” vokser og begynner å slippe taket til oralepitelet. Den har en bjelleform og derfor kalles dette stadiet ”Bell stage”. Odontoblastlaget forblir hos hver enkelt tann til den blir trukket. Restene etter dental papilla danner pulpa.

4.      Samtidig som punkt 3 foregår, vil det indre (orale) dentalepitelet differensiere over til ameloblaster. Disse danner emalje-prisme laget som dekker dentin, først på apex og senere ned langs nakken. Når emaljen tykkes, vil ameloblastene trekke seg tilbake og gå i regress.

5.      Når dentin og emaljen vokser, vil etter hvert tannen penetere oralepitelet og entre oralhulen. Melketenner peneterer 6-24 mnd. etter fødsel. Permanente tenner dannes i 3. måned i svangerskapet, men ligger skjult til ca. 6 år etter fødsel. De vil dytte på undersiden av melketannen samtidig som osteoclaster vil resorbere tannroten av melketannen.

6.      Når kronen er ferdigdannet, dannes roten. Når dentalepitelet penetrerer det underliggende mesenchymet, dannes rotepitelet. Celler fra dental papilla danner resten av dentin (fortsettelse fra kronen) og gjør at dentin danner en trang kanal nederst som blir til rotkanalen.

7.      Mesenchymale celler utenfor tannen og i kontakt med dentin, differensierer til cementoblaster. Disse og cementocyster danner cementum.

 

STADIET DER AMELOBLASTENE DANNER EMALJE OG ODONTOBLASTENE DANNER DENTIN, KALLES KLOKKE/APPOSISJONSSTADIET.

Når kronen er ferdigdannet dannes roten.

Emaljen er fra det orale epitelet – preodontoblastene sannsynligvis

fra nevral-listen, øvrige strukturer fra mesenchym

 

Regulering kan også kalles for tann-flytting fordi vi reposisjonerer tennene. Siden tennene flyttes, må alveolebenet brytes ned på trykksiden (osteoclaster) og bygges opp på motsatt side (osteoblaster).

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-01-28 kl. 16.57.54.png

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-02-18 kl. 14.03.59.png

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-02-18 kl. 14.06.25.png

Tunge, smaksløker og spyttkjertler

 

Tungen er et muskulært organ (lingual muskler) med avansert bevegelse. Den består også av smaks-sensorer (smaksløker) + små spytt-kjertler.

 

På tungen har vi enkelte strukturer som ikke har smaksløker, men fungerer som rasp. Tungemusklene er delt inn i en ”intrinsic” og ”extrinsic” del (i alle 3 plan), og sammen gir de optimal bevegelighet og tale-evne/artikulasjon.

 

I tungen har vi papiller som med sine smaksløker utgjør det spesialiserte mucosa av munnhulen. Vi har 4 typer: filiform papilla, foliate papilla, fungiform papilla og circumvallate papilla.

 

NB!: filiforme papiller har ikke smaksløker, og fungerer derfor som rasp.

 

Innervasjon av tungen går via n. vagus, n. glossophrayngeus og n. lingualis (fra CN V3).

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-01-25 kl. 16.06.42.png

 

Papilla circumvallata ses som plattformer som finnes nær sulcus terminalis. Det er ca. 8-12 av disse. Hver papille har innvaginasjoner/vollgraver rundt seg og i disse finner vi smaksløkene. Epitelet i mucosa er et flerlaget plateepitel. I submucosa (bindevev) finner vi ”von Ebener”, en type serøse kjertler som skiller ut smaksgivende substanser ut fra bunnen av vollgraven.

 

Vi ser også det indre (intrinsic) muskellaget under submucosa. Muskelfibrene er tverrstripete og går i tilfeldige retninger.

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-01-25 kl. 16.19.01.png

 

Zoomer vi inn på vollgravene vil vi finne smaksløkene langs veggene (omringet av plateepitel). Den er bygget opp av sensoriske celler (som detekterer smak) og støtteceller. I bunnen av smaksløken har vi basalceller som fungerer som stamceller. Rett under smaksløken går det nervefibre som sender signaler videre. På toppen har vi en pore med microvilli (omgitt av ”tight juntions”) som er de første til å detektere smak og sende signalet videre.

 

Hvilke reseptorer som aktiveres, avhenger av type smak. Vi har som kjent smakene bitter, søt, sur, salt og umami.

 

Bitter, søt og umami bruker metabotrope reseptorer (G-protein), sur og søt bruker ionotrope reseptorer. Sur bruker H+ kanaler og Ca2+ kanaler. Salt bruker Na+ kanaler og Ca2+ kanaler.

Kanalen til Ca2+ og Na+ er spenningsstyrt, H+ kanalen er amiloride-sensitive.

 

Spyttkjertlene og spytt (salvia)

 

De ”tre store” spyttkjertlene er gl. Parotis, gl. Sublingualis og gl. Submandibularis superficialis. Sammen med mindre spyttkjertler, bidrar de med å:

 

-          holde munnhulen fuktig og redusere friksjon (via mucus og annen væske). Munntørrhet kan komme av Sjøgrens syndrom som angriper spyttkjertlene via autoimmunitet. Munnhulen er da mer utsatt for infeksjon og kan føre til slimhinne-infeksjoner og tannråte.

-          skille ut lysozymer og sekretorisk Ig-A for å motvirke infeksjoner. Lyzosymer bryter ned bakterievegger. Andre utskillelsesstoffer er lactoferrin (binder jern som tann-mikrober er avhengige av) og sialoperoxidase (omvandler thiocyanat til bactericid hypthiocyanat).

-          skille ut bikarbonat for å nøytraliserer syre og sikre mineralisering av tannemalje.

-          skille ut fosfat, calcium og fluor for samme årsak som over

-          fremme sensing (via smaksløker) og sukker ved å bruke amylase (enzym) til å bryte ned stivelse og glycogen. Nedbrytningen betyr også at amylase er med i fordøyelsen.

 

Sputum er væske hostet opp fra lunge, bronchier eller trachea. Salvia er spytt fra munnhule. Salvia er alkalisk fordi syre skader tennene. Sukker vil føre til dannelse av melkesyreproduksjon.

 

Ig-A fra spyttkjertlene kalles for sekretorisk Ig-A (sIg-A). Dette kommer av at Ig-A i plasmacellene forsynes med ”secretory piece” og deretter skilles ut.

 

Fluor kan tas opp av spyttkjertelene og senere spyttes ut.

 

Gl. parotis dominerer (over 50 %) ved stimulering av spyttsekresjon med syre eller mat. Fører til høyere innhold av bl.a. amylase og mindre av mucin.

 

 

Dette er en prinsipiell tegning for oppbyggningen av en spytt kjertel. Den består av mucous acini som sender sitt sekret til intercalcated ducts. De myoepiteliale cellene (kurvceller) presser ut sekret fra de sekretoriske acini (disse er vanskelige å se på de fleste snitt).

 

A (5p) Hva skiller vanligvis en serøs kjertelkomponent fra en mucøs kjertelkomponent med hensyn til?

A1) Viskositet av sekret

Svar: Høyest i mucøs

A2) Mengde bikarbonat i sekret

Svar: Høyest i serøs

A3) Mengde sterkt glycosylerte proteiner i sekret

Svar: Høyest i mucøs

A4) Mengde fordøyelsesenzymer i sekret (i de kjerter som utskiller slike enzym)

Svar: Høyest i serøs

A5) Mengde eosin-fargete sekretkorn

Svar: Høyest i serøs

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-02-18 kl. 15.23.04.png

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-01-25 kl. 17.26.08.png

Vi skal nå sammenligne de tre hoved-spyttkjertlene utifra innhold. På bildet under ser vi fordelingen av mucøse (gule) og serøse (røde) acini, samt forskjell i størrelse på intercalated duct” og ”striated duct”. Det bør nevnes at det finnes acini som har en blanding av serøs og mucøs. I stri

 

Gl. Parotis (NERVE MED GLATT MUSKEL OG SERØSE KJERTLER, NBNB)(foran/under øret) har kun serøse acini. Dette er også den største av de tre hoved-spyttkjertlene. Intercalated duct er den største av de tre. Det er også mye fettvev rundt denne kjertelen. N. facialis er en synlig nerve når vi ser på snitt av denne.

 

Gl. Submandibularis (på ”gulvet” på begge sider av munnen) har både serøse (dominerende) og mucøse acini + blanding. Har lite fett og ingen synlig nerve. Intercalated ducts er mye kortere enn hos gl. Parotis, men striated duct er større.

 

Gl. Sublingualis (foran gl. submandibularis) har serøse og mucøse (dominerende) + blanding. Dette er den minste av de tre spyttkjertlene. Både ”intercalated” og ”striatedducts er vanskelig å få øye på.

 

Gl. parotis

 

Legg merke til at serøse acini er svært mørke i fargen. Langs ytre grense av disse finner vi kurvcellene som presser ut sekret. Pga. snittingen kan det være litt vanskelig å se overgangen fra ”intercalated” til ”striatedduct. Striated duct har mye mitkondrier og disse står for stripedannelsene i denne ducten. Disse mitokondriene kan modifisere sekret fra acinere celler.

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-01-25 kl. 18.05.38.png

 

 

Gl. submandibularis

 

Som vi ser av snittet, er de serøse acini i overtal. De mucøse er også noe lysere. Legg merke til striated ducts og deres striper (mitokondrier). Enkelte steder finner vi blandinger av mucøse og serøse acini. Disse kan fremstå som serøse ”halvmåner” (demilune). Her er de serøse cellene presset ut slik at de danner et halvmånelag uten på de mucøse cellene. Sprøsmålet er om disse halvmånene er naturlige eller menneskeskapet (fact or artifact). Ved normal fiksering av en prøve via bruk av formaldehyd, får vi denne utsvellingen. Dersom vi bruker en rask frysemetode skjer dette ikke.

 

Striping av basalmembranen i striated duct.

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-01-25 kl. 18.18.37.png

 

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2014-01-25 kl. 18.31.02.png

Bildet over viser et bilde av acini før og etter mucus-sekresjon.

 

 

 

 

 

 

Gå tilbake