Gå tilbake

Del 2: Medisinske hypoteser og teorier

Begynner på pdf-side 67

 

6 Vitenskapsteori

En setning er en serie med symboler som er formet i henhold itl en grammatikk. Et utsagn er en setning eller en del av en setning som uttrykker en påstand, og kan være sann eller falsk. En setning uttrykker en påstand eller et utsagn som kan være sant eller falskt. Teorier er påstander om forhold vi ikke kan sanse.

 

Vi deler utsagn i to hovedgrupper:

1.        logisk sanne/ falske påstander eller analytiske sanne/falske utsagn. Disse kan avgjøres om er sann/falsk på grunn av struktur eller meningsinnhold.

2.       Syntetiske utsagn. Sannhet/falskhet avhenger av erfaring/hvordan verden faktisk er.

 

Vi skal konsentrere oss om å avgjøre om den andre gruppen. Vi bruker ofte sansene vår for å si om en påstand er sann eller falsk. Men da får vi et nytt problem, hva er observerbart og hva er ikke-observerbart. Hva med det vi ser gjennom mikroskop, fordreive bilder, osv. Men hvis vi nå trekker et skille her, og har noe som er observerbart, og noe som ikke er det. Men vi påstår ofte, og det er helt grunnleggende, at noen ikke-observerbare påstander er sann. Disse påstandene deler vi i to typer:

1.       Empiriske generaliseringer. Man går fra en observerbar påstand om et/noen fenomener, til å si at det gjelder alle.

2.       Påstander som sier noe om fenomener vi ikke kan observere. f.eks tyngdekraft, DNAs rolle i arv, osv.

 

Hypoteser med empiriske støtte er påstander som bygger på observasjoner av eksperimentelle resultater  (empiriske data) som blir brukt til å si noe ut over disse målingene. Også slike hypoteser kan aksepteres som pålitelige/sanne.

 

En vitenskapelig teori bygger på empiriske data, og jo flere data som støtter opp under teorien, jo sikrere blir den. Dette kalles positiv instans teorien for empirisk støtte.  Dette gir oss likevel noen problemer. Hume trakk frem at selv om noe har skjedd aldr så mange ganger, er vi ikke garantert at det samme vil skje alle ganger i fremtiden. Vi kan altså aldri si med 100 % sikkerhet at en vitenskapelig teori er helt sann.

Vi får enda et problem hvis vi får en data som ikke stemmer overens med teori eller alle de tidligere målingne. Skal man da forkaste hele hypotesen, eller tro at dette er en feil i målingen/ et spesialtilfelle?

 

En annen sammenheng mellom empirisk data og teorier kommer fra Karl Popper. Han mener at man ved metoden over kan godta alle teorier som det kan finnes positive data til. Han mener at vi heller bør komme med hypoteser som lar seg tilbakevise/falsifisere ved eksperimenter.

 

Måten dette blir gjort på:

H = hypotesen vi har

Q = et forsøk som vil gi resultat etter hypotesen

Hvis H, så Q

Ikke Q => ikke H

 

Tilhørerne av den induktive metoden (over) mener han da har gitt et eksempel på at påstanden har vært riktig, men angler positive data som sier mer. Popper sier da at en påstand som har hat mange muligheter for å bli motbevist, men som enda ikke er det, bør foreløpig aksepteres, men det kan alltid skje at den blir motbevist i fremtiden.

 

Carl Hempel mente likevel at man bør ha noen forutsetninger til. Når vi gjør en falsifiserbar test, må vi tenke på at det alltid er mange delhypoteser med i hovedhypotesen vår, og vi kan kun godta vår hovedhypotese hvis vi tar med allr delhypotesene. Til induktivistene setter Hempel frem at vi ikke kan si at et argument er gyldig før vi kan utelukke alle mulige andre forklaringer på hvorfor vi fikk de dataene vi ville. Det vil si at vi i prinsippet alltig har mulighet til å stille spørsmål ved hvordan vi skal forstå resultatet av et eksperiment.

 

Det vi har kommet frem til så langt er:

·         Vi kan ikke ved hjelp av empiriske data akseptere en hypotese  hevet over enhver tvil.

·         Det er ofte/alltid slik at mange hypoteser er forenlig med tilgjengelige data

·         Hvilke hypotese vi velger avhenger av forutsetninger og premissene vi gjør.

Vi  kan derfor konkludere (oj, oj, filosofien har lært seg et nytt ord) med at vi ikke enda har klart å utvikle en tilfredsstillende modell for å forklare hvorfor vitenskapen er rasjonell. En slik modell må kunne:

·         Aksept av hypoteser avhenger av tilgjengelige data

·         Vise at det ofte er rom for tvil

·         Aksept av en hypotese avhenger av forutsetninger og bakgrunnskunnskap

·         Når det blir urimelig å tvile lenger

 

Oppsummeringsspørsmål pdf-side 85

 

 

7 Teoriforandring

Pdf-side 87

 

Vitenskapen forandrer seg, den bygger videre på seg selv, og får stadig teorier som er mer kompliserte. Man kunne sagt at de gamle teoriene ikke er feil, men bare ikke så komplette bilder av virkeligheten. Nye teorier er derfor bare et bedre bilde av virkeligheten, og derfor nærmere sannheten. Dette var Thomas Kuhn uenig i. Han mener vi innenfor et fagfelt har en paradigme, en forklaringsmodell som kan anvendes på alle problemer. Når man da får flere og flere uløste problemer og anomalier, observasjoner som ikke kan forklares ved rammeverket/paradigmet, vil man etter hvert lage en nye paradigme, med nye rammebetingelser, nye teorier og nye grunner til at den er god. De to paradigmene er ikke sammenlignbare, de er inkommensurable. Dette kan de være på tre måter fordi

1.       Det finnes ikke et nøytralt observasjonsspråk som vi kan sammenligne paradigmene med.

2.       Vi kan ikke bestemme meningen til sentrale termer i de to paradigmene fordi termenes mening gis av paradigmet selv.

3.       Vi kan ikke vurdere nøytralt hvor empirisk adekvat paradigmene er fordi standarder for hva som er godt støttede teorier blir gitt av paradigmet selv.

o    Enhver teori vil vurdere seg som met riktig, og det finnes derfor ingen nøytrale parameter å måle teorier opp mot.

Kuhn mener altså at den vitenskapelige utvikling er karakterisert av radikale diskontinuiteter.  Senere vitenskapelige teorier er bedre enn tidligere teorier til å løse problemer i de ofte ganske forskjellige områder der de anvendes.

Vi kan ikke snakke om en kumulativ utvikling fordi det alltid vil være empiriske data som ikke blir forklart av det nye paradigmet. Det er altså ikke noe rasjonell tvingende grunn til å velge en teori fremfor en annen,, fordi hvert paradigme inkorporerer visse standarder for hvordan en skal vektlegge empiriske data og problemløsningsevner

 

Kuhn og relativismeproblemet

Kuhn påstår IKKE at vi skal tvile på alle påstander eller akseptere teorier over en lav sko. Han påstår bare at ved valg mellom plausible vitenskapelige forklaringer, er det nok usikkerhet til at vi ikke entydig kan velge mellom rivaliserende teorier. Dette er en begrenset relativisme.

For å kunne godta  ekskrementalt data lager man alltid forutsetninger ut i fra sitt ståsted og disse kan alltid stilles spørsmål ved. Derfor er det ikke eksperimenter som er avgjørende for hvorfor bestemte teorier blir valgt, det er andre grunner. Dette er et Kuhnsk poeng.

 

Et eksempel om Pasteur og Pouchet  som prøvde å bevis at mikro-organismer overføres ved luft og at mikro-organismer oppstår av seg selv. Pasteur vant her på grunn av hans tro på sin paradigme. Han definerte oppdagelsen av liv i eksperimentene som feil i forsøket, han hadde fått de andre til å tro på sin teori, + religiøs overbevisning om at liv ikke kan ha oppstått, men ble skapt.

 

Forholdet mellom hypoteser og observasjoner kan altså problematiseres:

1.       Observasjoner som skal være i overenstemmelse med en hypotese er avhengig av de forutsetninger du gjør

2.       Det er et komplisert forhod mellom hypotese og observasjon, og man godtar ofte data som bekreftelser på hypoteser ut i fra hva man tror fra før.

3.       Man aksepterer ofte teorier før en kan forklare alle observasjoner som går i mot.

 

Sosial konstruktivisme

En annen teori om vitenskapens utvikling er sosial konstruktivisme. Den mener at alle valg av teorier er avhengig av sosiale relasjoner eller miljøer. Det finnes altså ikke noe objektit som gjør at vi velger visse teorier over andre, vi velder de etter normer og behov i det miljøet man er i. Dette fører til at vitenskapen mister sin objektivitet. Beskrivelsen av virkligheten er altså avhengig av våre sosiale forhold. Vi kan derfor ikke si av moderne teorier er bedre enn eldre teorier, bare at de har gjort fremskritt når det gjelder verktøy.

 

 

Vi kan altså (konkludere) med at eldre og moderne teorier ikke er sammenlignbare fordi de legger vekt på forskjellige fenomener for å forklare det samme. Dagens teorier forklarer kanskje ikke hovedproblemstillingen i de gamle teoriene bedre, men den forklarer kanskje en rekke andre ting. Dagens teorier har større instrumentell verdi i forhold til eldre fordi de nye teoriene har ført med seg ny, mer effektiv terapi. Valget avhenger altså av terapeutisk suksess, og vi kan derfor si at vi har hatt et fremskritt.

 

Vi har altså to motstående sider i diskusjonen:

Kumulativ vekst: Vitenskapen utvikler seg ved at vi lærer stadig mer om verden omkring oss. Senere vitenskaelige teorier forklarer mer og er bedre enn tidligere teorier.

Radikalte brudd med fortiden: Vitenskapeligutvikling er karakterisert av radikale brudd med fortiden senere teorier er ikke nødvendigvis bedre enn tidligere teorier.

 

8 Alternativ medisin

Moderne medisin er for det meste vitenskapelig medisin, og vil bli kalt akademisk medisin fremover. Alternativ medisin kan deles i to grupper

1.       Folk som mener de har helbredende egenskaper som ikke kan forklares med moderne patofysiologiske teorier. Det er ikke noe forsøk på å gi en annen systemforklaring, og disse utfordrer altså ikke akademisk medisin.

2.       Har et helt annet kunnskapssystem som legger inn hvorfor sin metode skal fungere, og gjerne utelukker effekten av akademisk medisin. Denne utfordrer altså akademisk medisin.

Vi må altså finne demarkasjonskriterier for å kunne skille mellom akademisk og alternativ medisin. Demarkasjonskriterier er kriterier som lar oss skille mellom vitenskap og ikke-vitenskap. Dette er ganske vanskelig fordi det er forskjellige syn på hva som er kriterier for vitenskap. Logiske empirister mener at vitenskaplig kunnskap er kunnskapp som sier noe om observerbare forhold. Vitenskapen må altså være støttet av observerbare data. Popper mener på den andre siden at vitenskapen må være falsifiserbar.

 

Vi får et skille mellom empirister og realister: Empirismen sier at teorier (påstander som sier noe om ikke-observerbare forhold) ikke kan være sanne eller falske. Teoriene er bare nyttige redskaper, de beskriver ikke virkeligheten/verden. Vi kan bruke teoriene til å få nye målinger som sier noe om virkeligheten eller til å sette målinger i en sammenheng. Realistene mener dette blir feil. Teorier kan være sanne eller falsk, ellers kunne vi ikke fått suksess eller fiasko når man følger en teori. Vitenskapelige teorier beskriver virkeligheten stort sett slik den faktisk er.

 

Homøopati skiller seg fra akademisk medisin ved klassifiseringen av sykdommer, valg og type av behandling og i sykdomsforklaring. Grunnlagt av Hahnemann rundt 1800. Hvordan skiller den seg?

·         Sykdomsklassifikasjon: Vi kan ikke vite noe om sykdommens natur, bare om hvordan den maifester seg: symptomer. Klassifisering bør altså skje etter symptomer. I akademisk medisin er det forskjell på pasienter med samme symptomer med forskjellig årsak, men det vil ikke homøopati skille mellom. I akademisk medisin gir man samme behandling til folk med samme sykdom etter symptomer og prøver, mens homøopati kun ser på symptomer

·         Behandlingsvalg: Behandling skulle være et legemiddels om produserte lignende symptomer i en frisk person. Similia similibus curantur = likt løser likt. Man prøvde ut medisiner på friske og så hvilke symptomer de fikk. På grunn av denne vekten på klinisk observasjon ble de pionerer innen systematisk klinisk farmakologisk forskning. I akademisk medisin (også kalt allopatisk = annerledes) finner man sykdomsårsak og motvirker den. Homøopatene mener for eksempel at vaksinering er et godt eksempel påå at det homøopatiske prinsippet funker. Da gir man en person symptomer som gjør at man ikke får det senere.

·         Type behandling: Man merket det at legemidler kunne gi bivirkninger. Dette er jo dumt, så man "fant ut" at hvis man fortynnet legemiddelet fikk man ikke bivirkningene. Man fortynner da til en hundredel, og dette kan man gjøre opp til 30 ganger. Da fikk man ingen bivirkningen, men mente fortsatt at det var effekt av stoffet. Kjemisk sett er det ikke mer stoff igjen etter den 12 fortynning, men homøopatene mener at stoffet ved risting endrer vannets elektrokjemiske struktur og organisering av løsningsmiddelets molekyler,

·         Sykdomsårsakteori: Hahnemann var tilhenger av vitalismen (at mennesker og organisk materialer ikke kan forklares kun mekanisk), g mente at nehandlingen virket ved å influere den vitale kraften til organismer.

 

Homøopati var ikke så uakseptabel når den ble lansert, da akademisk medisin av denne tiden hadde mye behandling av tvilsom verdi. Forskjeller mellom homøopati og akademisk medisin er: Akademisk mener at terapi skal baseres på patofysiolosigk forståelse ,og virke inn på det kusale nettverket, mens benekter denne forutsetningen.

 

Kan vi i dag si at homøopati  er uvitenskapelig og akademisk medisin vitenskapelig? Vi prøver med forskjellige kriterier

1.       Hvis det skal være sannhet i teorien bør den kunne vise til praktisk terapeutisk suksess. An har påstander fra homøopater om at de har klinisk erfaring med legemiddelet som har vist at det virker. Dette er likevel ikke bevis , i vitenskapelig betydning, for at det virker.  Men problemet da er et det er deler av akademisk medisin so heller ikke har gode vitenskapelige bevis.

2.       Kliniske forsøk burde fungere, men problemet er at homøopatene ikke mener man kan plukke ut en gruppe og bestemme seg på forhånd om at alle skal få den behandlingen. De vil har personlig tilpasset behandling. Men hvis man tar hensyn til dette og lar dem plukke ut lik behandling til en gruppe, og tar en annen gruppe som en mener er akademisk relevant og behandler med akademisk medisin. Problemet er bare at det er gjort få slike forsøk, og mange har metodologiske problemer. Resultatene fra disse er også motstridende.

3.       Vi kan argumentere for akademisk medisin ved at økt kunnskap gir påstander som kan settes i et systematisk mønster, og jo mer man kan utvikle dette nettverket jo bedre er teorien. Homøopati har ikke et så stort nettverk, og er derfor ikke en så god ide.

 

Vi kan altså si at moderne mediisn er bedre en gammel medisin fordi den tar hensyn til mer data. De utviklingen som har funnet sted har gitt oss bedre behandlingsmuligheter, og det er i seg selv et fremskritt.

 

Generelt om å finne den beste teorien:

Vi deler motstridende teorier i inn i . Det finnes argumenter for og imot begge. Teoriene utvikler seg så videre, og vi angir dette med . -teoriene får en øning i empirisk data og empiriske generaliseringer og nye, effektive intervensjoner som er i overenstemmelse med teorien. -teorien har derimot ikke utviklet slike underteorier. Når vi nå skal sammenligne er det ikke  , det er nå  . -teorien taper da klart, og blir ikke lengre sett på som en seriøs teori. Se figur til høyre.

 

Dette gjør at vi kan si at det er et vitenskapelig fremskritt, samtidig som vi anerkjenner at et teoretisk valg ikke alltid er fullt ut rasjonelle.

 

Gå tilbake