Gå tilbake

 

Del 4: Helsevitenskapens forklaringsnivåer

Pdf-side 178

 

11 Reduksjonisme og Holisme

Til pdf-side 207

Holisme er en filosofisk eller vitenskapsteoretisk retning der hovedessensen kan oppsummeres slik: «Helheten er mer enn summen av dens deler.». Tanken er at egenskapene til et gitt system (biologisk, kjemisk, sosialt, økonomisk, mentalt, lingvistisk, osv) ikke kan forklares eller bestemmes ut fra de enkelte komponentene alene. I stedet er det systemet som helhet som er av avgjørende betydning for hvordan de enkelte delene oppfører seg.

Pasted from <http://no.wikipedia.org/wiki/Holisme>

Reduksjonisme  er ideen om å forklare egenskapene til ting eller organismer utfra egenskapene til byggestenene. Motsetningen til reduksjonisme er holisme, ideen om at det hele er mer enn summen av delene – for eksempel vil mange hevde at et menneske er mer enn kun en sammensetning av atomer. Et annet aspekt av holisme kan være at alt henger sammen og at det er helheten som har betydning, ikke delene.

Pasted from <http://no.wikipedia.org/wiki/Reduksjonisme>

 

Moderne medisin har utvikle tseg fra den greske medisinene. Man har fått et mer og mer grundig blide av hvordan kroppen virker, og en høy mekanisk kunnskap. Parallelt med dette har det likevel vært andre medisiner som fokuserer på mennesket som en helhet. Har de plass i den moderne medisin?

Claude Bernard regnes som en av grunnleggerne for moderne vitenskapelig medisin. Han kom med tre hovedteser:

1.       For at medisinen skal gå bra fremover må man bruke eksperimentell metode her også. Observasjoner aleine vil ikke kunne gi oss god nok kunnskap om grunnleggende mekansimer. Han legger også vekt på falsifiserbarhet og jakt på ekprimenter/observasjoner som støter/motbeviser teorien.

2.       Han aviser tanken om at en trenger en vital kraft i levende vesner

3.       Biologiske organismer skiller seg fra andre ting ved at de har et avgrenset indre miljø som står i kontakt med et eksternt miljø.

Vitalisme har tatt en antireduksjonistisk stand innen medisinhistorie, med sine påstander om at livet er kvalitativt forskjellig fra død materie. Den har i senere tid falt vekk, og ingen seriøse forskere prøver i dag og forsvare denne teorien. Det folk heller mener er at sammensetnigen av de kjemiske stoffene gjør at man får nye og andre egenskaper, og at man derfor bør/kan forstå mennesket helhetlig.

 

Vi finner altså en stadig mer omfattende forståelse av hvordan kroppen fungerer i den moderne medisinen. Molekylærbiologi er i dag kjernevitenskapen  for medisin. Dette gir se gtil uttrykk i to tilfeller.

1.       Økt forståelse av menneskets genom fører til større forståelse av sykdommer, og dermed bedre terapi.

2.       Økt genetikkforståelse gir mulighet for farmakogenetikk/personbasert medisin, fordi man kan bestemme hvilke legemidler som er mest passende.

 

Vi gir forklaringer på sykdommer på forskjellige nivåer, på organnivå, på celle nivå, på molekylnivå og også på samfunnsfaglig nivå. Er det en sammenheng mellom disse nivåene? Her er det to hovedsynspunkter

·         Reduksjonistisk posisjon: Alle gode vitenskapelige teorier kan etterhvert reduseres til forklaringer på molekylært nivå

·         Holistisk posisjon: forklaringer på høyere nivå tar med en helhet som forklaringer på lavere nivå ikke får med, og teorier kan derfor ikke reduseres.

 

En dualist vil påstå at det finnes minst to forskjellige typer fenomener i verden. En ontologisk dualist mener en trenger en vital kraft i tilleg til materie for å forklare forskjellen på død og levende. Egenskap dualisme sier at man får andre og nye egenskaper når man setter sammen alle fysiske egenskaper. De nye egenskapene vil en ikke kunne forklare ut fra standard fysikk. Disse er altså emergentister, de mener nye egenskaper oppstår når man setter enkeltkomponenter sammen på en kompleks måte. Systembiologer mener at det kun finnes et nivå. Mange tar heller et predikatdualistisk standpunkt. De mener ordenen som beskriver de egenskapene som liksom skal være ikke-fysisk kan beskrives fysisk, men er da observasjoner mellom molekyler. Egenskapene kan altså forutsies ut fra interaksjoner mellom enkeltkomponenter. De skiller ofte mellom komplekse og kompliserte fenomener. Komplekse kan får egenskaper som ikke kan forutsies, mens kompliserte kan forutsies hvis man har alle egenskapene til enkeltkomponentene. Fysikalister/materialister  mener at det prinsipielt er mulig å forklare alle prosesser på et molekylært nivå (ofte kalt type-fysikalisme. De tar altså en reduskjonsitisk posisjon. Supervenience  er et begrep innført av andre fysikalister, og sier at to systemer med eksakt like enkeltkomponenter vil være helt lik tilsammen.  Dette er dualisten uendeig i, noe som gjør at den er på samme spor som vitalismen.

 

Pdf-side 193

Genetikk:

Mendel kom med de første teoriene om genetikk. Han postulerte at gen overføres seperat fra generasjon til generasjon, og at hvert individ har et genpar bestående av to allel. Er allelene like er den homozygot, er de like er den heterozygot. Han kom så med to lover:

1.       Lov om segeregering: Celler dannes med en allel fra hver av de to kjønnscellene.

2.       Lov om uavhengig sortering: Adskillelsen av de forskjellige genparene er uavhengig av hverandre.

Det var altså ingen teori på cellenivå. Thomas Hunt Morgan kom med den første kromsomteorien og etablerte da klassisk genetikk. Man så at de to allelene havnet på forskjellig kromotid under delingen, og at kromosomene deler seg uavhengig (2.lov). Noen gener ligger på samme kromosom og er da ikke uavhengig. Klassisk genetikk var cellulær, den så må cellenivå, ikke på molekylnivå. Så oppdages DNA, og man har den molekylærbiologiske genetikken vi driver på med i dag. Ideen blir altså redusert til lavere nivåer.

 

For å gå fra en redusert teori (høyere nivå) til den reduserende teori (lavere nivå) må vi gjøre følgende:

1.       Vise hvordan entiteter og egenskaper i redusert teori forholder seg til dem i den reduserende teori

2.       Vise hvordan en kan dedusere generalsieringer og teorier i den reduserte teori fra den reduserende teori

3.       Vise at den reduserende teori forklarer observasjoner/eksperimenter like godt/bedre enn den reduserte teori.

Dualistene mener at dette blir feil, vi har nå sagt at de samme egenskapne finnes i denne reduserende som den redusert modellen. Men de gir eksempelet at et del A fører til en egenskap S på organismenivå, mens på gennivå kan det være at gen E fører til S eller den R, eller gen T osv. Det blir ikke det samme, her er det flere muligheter.

 

Antireduksjonistene sier altså at vitenskapelige forkalringer på høyt nivå sier noe om egenskaper som vi ikke finner på lavere nivå. Vi har to versjoner av denne posisjonen:

1.       Vi vil alltid måtte akseptere at egenskaper og lovmessigheter på høyere nivå ikke kan reduseres til egenskaper på lavere nivå, men det er ikke umulig å forklare egenskapene ut fra et lavere nivå, det blir bare unødvendig og vanskeligere.

2.       De mener det prinsipielt ikke vil være mulig å forklare disse lovmessighetene å høyere nivå.

Det det er enighet om er at i dag har vi ikke nok kunnskap til å kunne gi slipp på alle teorier på høyere nivå. (eksempler her er hjertes pumpeegenskaper og nerveimpulsretningen)

 

Innenfor medisin er ofte reduksjonistisk medisin negativt ladet. Tilhengerne av holistisk medisin mener dette ser på mennesket som en mekasnisk maskin som må ordnes, og de har fem motargumenter:

1.       Ser vekk fra samfunnsforholds betydning for sykdomsutvikling

2.       Det er nødvendig å ta med pasientens sosiale situasjon når man diagnoserer, noe reduskjonistisk medisin ikke gjør (???).

3.       Alvorlig syke har også psykologiske og åndelige behov, ikke bare mekanisk helbredelse

4.       Alternative medisinske systemer behandler pasienten helhetlig, og ser ikke utelukkende på biologisk effekt. Dette er ergo et holistisk medisinsk system.

5.       Man må i tillegg til årsaksforklaring ha en forsåtende modell, ogforst¨å pasientens problem helhetlig, noe redusjonistisk medisin påståes å ikke gjøre.

 

Det emste av det som er snakket om her er medisinisk vitenskap, som er ganske forskjellig fra klinisk praksis. Kritikken som er kommet mot medisinsk vitenskap er vel kanskje mer kritikk av den behandlende legen som ikke vektlegger andre faktorer så mye som biologikse mekansimer. Kritikk:

1.       Moderne medisin tar ikke hensyn til alternativ former og kunnskap.

2.       Moderne medisin har en tendens til å forklare sykdom på molekylærbiologisk nivå og tar ikke godt nok hensyn til høyere nivåer.

3.       Moderne medisin bruker ikke andre modeller enn årsaksforklariing som akseptert.

 

 

12 Baruch Spinoza

Pdf-side 207 til 218

 

Han kom med sjokkerende påstander som å avvise at Gud skapte en uavhengig verden og han avviste at religions rett og galt får noe med autoritet fordi den kommer fra en gud. Bibelen ble skrevet av mennesker og bør derfor kunne kritiseres på samme måte som andre mennskeskrevete verk. Mennesket er ikke unikt, men  en del av naturen og følger også naturlovenen.

 

Han kom med hovedverktet Etikken, som sier noe som hva som skal være det gode liv for mennesker. Her komme rlitt av det som er relevant for vår diskusjon om kropp og sinn/redusksjonisme.

 

Sammenheng mellom kropp og sinn:

Gud og verden er ett. Alt som skjer i verden skjer etter deterministiske lover. Alt har en årsak og virkningen av en årsak skjer med nødvendighet. For å forstå gud/naturen må man ser på to egenskaper:

·         Utstrekning/materie : ting vi kan ta på/se

·         Tanke/bevissthet: tanker og opplevelser

Spinoza mener at disse to egenskapene er den samme, og vi har altså en  virkelighet som kan forståes på to  måter. I en bevegelse kan man se rpå nerveimpulsern, sammentrekkningen og bevegelsen så, men en kan også se på tanken som fører til en bevegelse. Disse to er parallelle beskrivelser av det samme.Han benekter altså en hver form for dualisme, det finnes ikke noe utenom den fysikalske virkelighet. Alle handlinger er forutbestemte / nødvendige .

Hvordan er det da mulig med etikk?

Spinoza skiller mellom handlinger og pasjoner. Handlinger er noe som skjer ene og alene ut fra vår natur (avhengig av kun oss selv), pasjoner er ting som skjer som vi bare er delvis årsak i. Det gode liv er å få flest mulige handlinger og færrest mulig pasjoner.

 

????????

 

13 Sinnsfilosofi

Pdf-side 218-228

Mentale og fysiske prosesser er av forskjellig type. Dette blir ofte sagt at det er to forskjellige fenomener, og vi snakker da om en dualisme. Mest ekstremt påstår Descartes at vi har en fysisk substans (verden/kropper/ se og føle) og en åndelig substans (tanker og sinn), og denne posisjonene kalles substansdualisme. Problemet blir da hvordan disse virker inn på hverandre. Man kan si at mentale egenskaper ikke har de samme egenskapene som fysiske. Da får vi problemet at nåe en setter sammen de biologiske komponentene får man da egenskaper som enhetene ikke har. Predikat dualisme skiller mellom egenskapene objektene har og våre beskrivelser av disse egenskapene. Problemet blir at det er ikke bare fysisk at fenomener skiller seg fra hverandre, det er også opplevelsen som skiller de, og da blir denne måten å tenke på feil.

 

Så har vi jo placeboeffekten, altså at man vår en effekt av å tro at noe virker. Med vanlig medisinske forsøk vil man da se effekten medisinene har utover placeboeffekten. Det er ikke "mulig" å bevis placeboeffekten, da det er vanskelig å gi pasienter forskjellige forventninger, og vite at det ikke skylles det naturlige variasjonen i sykdomsforløpet. I forhold til alternativ medisin er det vanskelig å skille mellom effekt og placebo, og akademisk medisin unnskylder ofte virkninger i alternativ medisin som placebo. Selv om placebo er vel og bra er det viktig å vite at det har sine begrensninger.

Placeboeffekt (side 210 nederst om akupunktur.

 

14 Sykdomsbegrepet

Pdf-side 228-244 og del V

Sykdomsenhet vil her bli brukt om skillet mellom kategorier som sykdom, utviklingshemming, livsstis-valg, moralsk svakhet og kriminalitet. Mens sykdom brukes om for eksempel kreft, lungebetennelse og schizofreni.

 

Noen mener vi ikke bør skille mellom disse to, og de begrunner dette med at   man da ikke ser på menneskene, bare på sykdommene og at man da vil klassifisere etter symptomer.. Humoralmedisinen hadde dette standpunktet, de mente at sykdom skyltes feil i væskebalansen. På 1800-tallet var det derimot et annet syn som vokste frem. Man avviste da at pasientens symptomer var det primære, og at en heller må ta hensyn til pasientens uobserverbare tilstand. I tillegg konkluderte man at man kunne klassifisere ulike mekanismer i distinkte sykdomsenheter.

 

Sykdomsenheter er forsøkt definert på flere måter:

·         Sykdomsenheter kan klassifiseres etter sin mikrobiologiske årsak. Mot denne er at ikke alle som har bakterier i seg blir syke.

·         Sykdomsenhetene er klassifisert av karakteristiske egenskaper ved sykdommen. Imot: dette blander definisjon og manifestasjoner, og det er ikke nødvendigvis slik at en har de karakteristiske egenskapene ved sykdommen.

·         Sykdomsenheter kan klassifiseres etter det spesifikke som skjer ved en bestemt sykdom (hjerteinfarkt: nedsatt blod til hjertemuskel fører til nedsatt pumpefunksjon). Dette fører til at fremskritt i medisin kan forståes som en prosess der en i stadig større grad kan identifisere sykdomsenheter som eksisterer uavhengig av oss.

 

Noen sykdommer defineres likevel på en annen måte. Innen psykiatri er dette vanlig og fro høyt blodtrykk. Da oppgir man definerte krav en må ha for å bli diagnoser. Definisjonen på disse sykdommen eksisterer da kun avhengig av oss. Som lege er det viktig å komme med effektive  diagnoser, og klassifikasjoner, dette står i kontrast til pasientene som ofte bare føler seg syk. Det kan være stor forskjell på når folk føler seg syk, og på engelsk skiller man mellom disease (legens diagnose på en objektiv måte) og illness (pasientens opplevelse av å være syk). Disse kan stemme overens eller ikke.

Definerer vi på norsk sykdom som "at noe er galt" får vi et sosialt sykdomsbegrep som ikke er vitenskapelig, men som bestemmes av personlige oppfatninger og kulturelle forhold.

 

Nå skal det komme to syn på definisjonen av et biomedisinsk sykdomsbegrep:

1.       Et normativt helsebegrep: Det biomedisinske sykdomsbegrepet er et normativt begrep der visse verdier må være til stedet. Sykdom kan da forståes som et avvik fra normal tilstanden, og for å definere normaltilstanden trenger vi normer og verdier. Denne posisjonen viser til at hva som er sykdommer endrer seg, for eksempel homofili. Den medisinske vitenskapen kan ikke alene bestemme hva som er sykdom, vi er avhengig av et normalitetsbegrep. Problemer

o    Denne er veldig åpen og ivl ikke sette skarpe nok grenser mellom sykdom og frisk. Den vil ikke gitt grenser for hva som skal inn i helsevesenet.

2.       Boorse: Han mener at hver art har et typisk funksjonsniå, og at avvik fra denne bør regnes som sykdom. Denne avhenger kun av biomedisinsk vitenskap og er vesentlig snevrere. Kritikk

o    Biomedisinske sykdomsbegrepet bør ikke være eneste krav, hva med sykdomsfølelsen til pasienten og det objektive funn?

 

Hvordan vi definerer sykdom har konsekvenser innen klinisk medisin og spesielt innen trygdemedisin. Det har vært flere definisjoner:

·         Folketrygdloven (gammel): Sykdomstilstand eller ikke avhenger av hvordan sykdom defineres innen medisinsk vitenskap til enhver tid.

·         NOU: Man må også legge til subjektive plager. Altså avhenger hva som er sykdomstilstand av mye: kulturtradisjon, smertetoleranse, behandlingsmuligheter, laboratorienes tekniske standart, forskningsoppgaver legevitenskapen prioriterer. Avgrensningene har mindre viktighet for legevitenskapen, og avgrensningene er gjerne tilfeldige. Sykdomsbegrepet bør derfor ikke knyttes til legevitenskapens definisjon.

Man konkluderer altså med at legeprofesjonen som definisjonsetter. Man prøvde seg med "sykdomsbegrepet avgjøres ut fra vitenskapelige basert og alminnelig anerkjent i medisinsk praksis".  Det blir da to problemer: for det først vil forskjellige leger da kunne definere sykdommer forskjellig, og for det andre er de to sykdomsbegrepene (vitenskapelig og alminnelig) ikke forennbare. Det har altså være vingling mellom sykdomsbegrep som avgjøres objektivt/vitenskapelig og som ser på pasientens opplevelse. Den som står i dag er altså vanskelig/umulig.

 

 

 

Gå tilbake