Gå tilbake

 

Den nye eksperimentalpsykologien

 

Bevissthetspsykologien som blomstret frem på 1600 – 1700 – tallet var på flere måter bare en skrivebordspsykologi. Selv om de snakket om psykologi som studiet av bevissthet ble det aldri anvendt empiriske metoder. På denne måten var det blitt etablert som et fagfelt, men ikke som en empirisk vitenskap. Problemet spesielt med assosiasjonismen var at de la frem en rekke teorier og spekulasjoner, men testet aldri om disse stemte. I vitenskap stilles det andre krav til erkjennelse enn i filosofien.

 

I Tyskland ble diskusjonen brakt opp om hvor vidt psykologien kan være vitenskapelig? Metoden introspeksjon ble kritisert for å ikke gi eksakte data og hadde derfor ikke pålitelige resultater. Kant var også i tvil om psykologien kunne bli en vitenskap fordi den ikke oppfylte følgende kriterier 1) den var ikke kvantitativ dvs. den kan ikke måles med tall 2) den var ikke eksperimentell fordi psykologiske fenomener kan ikke manipuleres, og 3) den var ikke objektiv fordi det som observeres vil påvirke fenomenet. 

 

Selv om disse tre kriteriene ikke ble opprettholdt i psykologien i følge noen kritikere ble det likevel en ny orientering i psykologien som ble kalt laboratoriepsykologien. Denne nyorienteringen åpnet for at psykologi kunne bli en vitenskap ved systematisk empiri under kontrollerte betingelser. Det viktigste var at psykologien skulle få en vitenskapelig og eksperimentell metode. Slik kunne man ha testbare observasjoner i laboratoriet for å vinne frem nye teorier. Denne bevegelsen vokste frem spesielt i Tyskland men spredte seg også til USA, Frankrike og andre land. Denne bevegelse ble ofte kalt for den nye psykologien eller den nye eksperimentellepsykologien. Den nye psykologien ble født av to foreldre: fysiologi hvor man hadde interessante funn for sanser, og bevissthetspsykologien hvor man forstod at erfaring kommer fra sansene, og ikke minst introspektiv metode. Slik ville også den nye psykologien anvende eksperimentell introspeksjon.

 

Sanse og nevrofysiologi hadde en viktig rolle i utviklingen av den nye psykologien. Kepler beskrev øyet som en linse (og projisering av et omvendt bilde). Han mente at sansepåvirkning må settes i gang med en tilsvarende nerveprosess for å kunne sanses. I tillegg hadde man Newton so gjorde matematiske beregninger av objekt bevegelser og utformer et verdensbilde som sto fast helt til Einsteins arbeider om relativitet i starten av 20. Århundre. Men den spesifikk forløperen til den nye psykologien var nevrologisk og fysiologisk forskning . Charles Bell fant ut at det er forskjell på motoriske og sensoriske nervefibre og at disse finner på forskjellige steder i kroppen. Loven innebærer at nervefibre er enveiskjørt og derfor fikk man også teorier om reflekser i ryggmargen. Denne teorien er refleksbuen som vi i dag kjenner til.

 

I tillegg til at man fikk fysiologiske funn innen motoriske og sensoriske nervebaner fikk man også oppdagelse av nye sanser. Slik som muskelsansen (eller den kinetiske sans). Et eksempel på denne muskelsansen beskrev Bell en kvinne som skulle ammet et barn og kunne bare holde barnet hvis hun hadde øye for det – hvis hun så bort ville barnet falle i gulvet. Den handlet også om bevegelse, og derfor ble den sammenslått til bevegelsessansen. Likevektssansen var en ny oppdaget sans som viste til hvordan man orienterte seg selv i rommet, kroppen er et koordinatsystem for hodets stilling i rommet. Denne sansen kunne lettere påvises fysiologisk enn introspektivt. Weber var en viktig mann for forskning på følesansen, eller berøringssansen hvor han delte den inn i stedsans, trykksans og temperatursans. Disse var så nærme hverandre at de utgjorde en sans. Max von Frey mente at det var reseptorer for berøring, kulde, varme og smerte i huden.

 

Weber  studerte også sensitiviteten til både stedssansen og trykksansen. Han kom frem til en topunktterskel som beskriver hvordan to berøringer nærme hverandre kan føltes ut som en. Dette hadde med å gjøre for godt huden var forsynt med adskilte nervefibre. Oppdagelsen av Webers lov var at hvor stor fysisk påvirkning må være for å skape en psykologisk virkning. Det er en viktig forskjell mellom to inntrykk. Webers lov inkluderte altså topunktsterskelen (sted) og forskjellsterskelen (tyngde) hvor den relative terskelen er avgjørende. Sensitiviteten beskrives som en konstant brøk (Trekant R/R =k.) Dette er den første regelmessige læresetningen i psykologiens historie.

 

Fechner utviklet en imponerende velutviklet eksperimentell metodikk som inspirerte til senere eksperimentell psykologisk forskning. Han var viktig for fødselen for den vitenskapelige psykologien i 1860 (Elemente der Psychofysik) Fechner kom frem til at sansing kan beskrives som en psykisk reaksjon på fysiske påvirkninger. I gjennom Webers lov kunne man se at den fysiske stimuli kunne måles kvantitativt, men sansing var det litt mer vanskelig å måle. Men Fechner mente at sansing kunne måles ved hjelp av forskjellsterskelen (igjennom sansene sensitivitet). Han kom frem til en matematisk beskrivelse av forholdet mellom fysisk påvirkning og psykologisk opplevelse ved å bruke logaritmer (= Fechners lov = S = k log R).

 

Persepsjon og sansing var viktig i forhold til den nye psykologien. Spesielt var det Hermann von Helmholtz som dominerte innen for persepsjonspsykologien. Han mente at det er en konstant energi i levende organismer. I samspill med denne teorien utviklet han venn en teori om at nerveimpulser er som en bølge av polarisert elektrisitet langs nerven. Slik ble det lett å anta at hjernen var et organ som var avhengig av en energi som kan bygges opp, oppløses og ta anta forskjellige former. Dette kunne da også føres over til menneskets psykiske energi. Dette ble videreført på psykologiske modeller f. Eks Freud sine driftsteorier.

 

Persepsjonspsykologien og Helmholtz var opptatt av måling av reaksjonstider. Han ville måle nerveimpulsens hastighet og ikke minst impulsoverføringen som foregikk med lysets hastighet. Dette ble ansett som det første forsøk på å måle individuelle forskjeller. Han presenterte også mye innen de høyere sansene: syn og hørsel. I forhold til hørsel mente han at det er stedet som blir stimulert som avgjør hvilken tone vi vil høre. Persepsjon var påvirket av nære stimuli, mens fysiske påvirkninger var opptatt av de fjerne stimuli. Persepsjonen overskygger også sansingen. Erfaring var viktig for Helmholtz  måte å beskrive hvordan persepsjon var forskjellig fra sansing. Vi utnytter erfaringen spontant og ubevisst for å trekke ubevisste slutninger. F. Eks i perseptuelle illusjoner hvor en pasient får et bein amputert. Hypotesen om erfaringens rolle gjorde Helmholtz til en klar empirist. Den bestemmer måten hvordan sanseinntrykkene blir oppfattet som – slik tar han avstand fra assosiasjonistene. I store trekk konkluderte han med at sansing og persepsjon ikke er det samme.

 

Weber, Fechner og Helmholtz gjorde store sansefysiologiske eksperimenter som var relevant for psykologien. Klassiske psykologiske spørsmål omkring sansing og erkjennelse lot seg løse bedre i fysiologien. Derfor var tiden kommet for at psykologiens metoder og oppgaver skulle få en ny definisjon. Wundt mente at det som manglet var ikke tanker og teorier, men en systematisk empirisk metode. Han ansees derfor som grunnleggeren av en ny vitenskapelig metode. Etter hans mening skulle eksperimenter gi målbare resultater og det er den umiddelbare erfaringer som skal studeres (ikke indre eller ytre via introspeksjon).

 

Wundt anså introspeksjon som en metode som bare fungerer for enkle mentale prosesser. Høyere former for sjeleliv kan ikke fanges opp av introspeksjon. De kan bare observeres igjennom indirekte spor eller produkter. Slik oppstår et av hans første program ”Folkepsykologi” som skulle redegjøre for mer komplekse mentale prosesser ved analyser av språk, myter og kulturformer. ”Eksperimentalpsykologi” var det andre programmet som ble presentert som enkelt og greit var eksperimentell introspeksjon for enkle mentale prosesser. Slik delte Wundt psykologien i to deler.

 

Wundt fikk i 1879 et eget laboratorium i Leipzig for han kunne fortsette sin metode for eksperimentalpsykologi. Eller med andre ord et psykofysisk laboratorium hvor blant annet G. Stanley Hall var student. Begynnende psykologer, fysiologer eller bare interesserte tok seg gjerne en studietur til Tyskland for å eksperimentere med Wundt. Labben tok i første del for seg sansepåvirkninger og reaksjonstider spesielt igjennom Hippokronoskopet som målte reaksjoner til tusendels sekunder. Igjennom flere av sine publikasjoner fikk Wundt frem at psykologi skulle studeres med eksperimentelle metoder. Han gav ut bøker, tidsskrifter og lærde verker. I Folkepsykologi verket fokuserte han spesielt på kulturarv og sosialarv.

 

Wundt hadde flere kjente medarbeidere og elever med seg i Leipzig. Både Titchner, Cattell, Hall, Kulpe, Kraeplin, Münsterberg, Meumann og Lipps var alle pionere i Leipzigskolen. Alle fikk de et forskningsprosjekt hver, hvor de brukte hverandre og Wundt som forsøkspersoner. Sansepsykologi og psykofysikk var av spesiell interesse.

 

Wundt var opptatt av å analysere bevissthetens innhold ned i sine enkle komponenter som f. Eks forestillinger, elementære følelser, sansinger osv. I følge Wundt var atferd frivillig (eller hadde i alle fall vært det før) og derfor ble reflekser fra tidligere generasjoner videreført til neste generasjon. Bevisstheten var voluntaristisk og aktiv – men den kan ikke samkjøres som fri vilje, fordi Wundt mente at den er også regulert av mentale lover (slik kan man si at Wundt også er en determinist). For Wundt var psykologiens viktigste mål studiet av bevisstheten. Her gjorde han forskjell på enkle og mer komplekse mentale prosesser for å finne frem til grunnleggende elementer for å se hvordan de kombineres i mentale strukturer. I likhet med mange andre mente Wundt at det var to aspekter til erfaring: 1) objekt og 2) erfaringen. Konkrete objekter forstår vi fordi vi sanser dem igjennom erfaringer. Slik anså han objekter som utenfra, mens erfaringer kommer innen fra.  Slik vil sansing være objektiv, men følelser vil være subjektive. Han presenterte slike subjektive følelser i en tredimensjonal følelsesteori hvor man har 1) beroligelse – hemming, 2) spenning – utløsning, 3) lyst – ulyst. I denne tredimensjonale følelsesteorien kan man finne hvilken som helst følelse man har 

 

Følelser trenger ikke å være alene, men de kan være klustret sammen til compunds for det er en sansing og en følelse som utgjør en compund (1 sensation + 1 feeling = 1 compund). Når følelser trigger til handling blir det kalt for vilje. Så sansing blir passivt presentert, og deretter vil bevisstheten aktivt velge ut deler av sansingen og gir dem en mening. Persepsjon og sansing er automatisk, men appersepsjon er voluntaristisk.  Wundt representerte altså en analytisk, elementarisk og empiristisk psykologi – og hans viktigste bidrag var empirisk metode. Wundt hadde nok planer om å forene både folkepsykologi og eksperimentell psykologi – men på grunn av at flere av hans tilhengerer støttet seg mer på eksperimentell psykologi falt en slik sammenslåing bort. Wundt er en viktig skygge i forhold til eksperimentell psykologi fra 1879 til 1910 – men hans teorier og metoder har ikke blitt kritisert like mye som har blitt ignorert -  ikke fordi det ikke har trengs – men han har ikke vært like populær til å bli kritisert.

 

Ulike medvirkere i bevissthetspsykologien kom til å avvike fra Wundt i to forskjellige retninger 1) rasjonalistiske assosiasjonismen 2) bevissthetens inneholder/funksjoner (nesten som fakultetspsykologien). Selv om en slik splittelse fantes var man alle enige om at det må gå an å utvide forskerområdet enda mer empirisk og eksperimentelt.

 

Ebbinghaus var en viktig person innenfor hukommelsespsykologien. Han lurte på hvorfor man ikke også kunne empirisk og eksperimentelt måle hukommelsens variasjon for tid og størrelse. Hans studier viste til meningsløse stavelser og bokstavkombinasjoner og ikke minst glemselskurven (som kan sammenliknes med en hoppebakke – for å redusere virkningen av glemselskurven må vi gjenoppfriske og repetere informasjonen). Ebbinghaus sine studier inspirerte til studier av persepsjon og læring for f. Eks Müller og ikke minst Josts lov som sier at når to assosiasjoner står like sterk vil den eldste være den sterkeste, og den eldste vil profittere mest på repetisjon. Dette kan sammenliknes med eldre sin tendens til å huske barndom.

 

Franz Brentano og William James og den fenomenologiske tradisjonen oppstod som en bred filosofisk bevegelse. Brentano karakteriserte bevisstheten som intensjonal – det vil si at den alltid er rett mot noe. Det mente han viste at handlingen eller akten er det som er bevisst, ikke objektet i seg selv. Slik inspirerte han til eksistensialisme og ikke minst til fenomenologisk tankegang som er sentralt for Sartre og Freud.  William James som var den ledende skikkelsen i amerikansk psykologi og ikke minst for funksjonalismen ser han bevisstheten som en aktiv prosess (stream of conciousness). Forskning bør gjøres på bevissthetens betingelser. I en slik bevissthetsstrøm mente han det fantes fem kjennetegn 1) selektiv 2) objektiv 3) personlig 4)skiftende 5) kontinuerlig. James mente også at bevisstheten skifter mellom stabile faser (substantiv del) og sprang mellom forestillinger (transitive del)

Et tema for noen eksperimentalpsykologer i Würzburg var om bevisstheten var en strøm av bilder eller en strøm av skiftende tilstander. Marbe var en av dem som studerte dette og fant ut at bevisstheten ikke består av billedlige forestillinger, og nok en gang ble introspeksjon svekket. Mente at enhver tanke må ha en spesifikk referanse i sansing, forestilling eller følelse.

 

Edward Titchener og strukturalismen var som Wundt tilhenger av en strukturalistisk introspektiv psykologi som mente at psykologien er en vitenskap som skal kartlegge bevissthetens elementer igjennom eksperimentell introspeksjon. Bevisstheten er mentale prosesser som finner sted på et gitt tidspunkt. Han skiller mellom avhengige og uavhengige erfaringer hvor den første er personen selv (som et psykologisk objekt). Dessuten består bevissthet av forestillingsbilder og affekter. Han er en gjennomført assosiasjonist og benekter kreative synteser.

 

Gå tilbake