Gå tilbake

 

Gestalt, helhet og struktur

 

Et godt eksempel på hvordan gestaltpsykologien oppstod er hvordan en melodi består av toner, men ikke er identisk med tonene.

 

Wertheimer, Köhler og Koffka er gjorde et raskt brudd med Wundt og mente at helheten er noe mer en delene. Det vil si at helheten (gestalten) er mer enn summene av delene. Slik vil den også appliseres på bevisstheten hvor den er mer enn summen av enkeltkomponentene og persepsjon er mer enn summen av sanseinntrykkene.

 

Man vil aldri forstå psyken i sin helhet hvis man kun studerer enkle sansinger og bevissthetselementer. Psykologien skal kunne forklare hvorfor og hvordan gestaltene oppstår.

 

Wertheimer, Köhler og Koffka var alle en del av det man omtaler som Berlinskolen hvor hovedfokuset var på gestaltpsykologi. Berlinskolen var i opposisjon mot behaviorismen i USA, Wundts elementarisme og Titcheners assosiasjonisme. Det var studiet av phi – fenomenet av Wertheimer som virkelig startet gestaltpsykologien. Phi – fenomenet er en oppfatning av bevegelse selv om det i virkeligheten ikke har beveget seg. F. Eks kan to forskjellige lys blinke i rask rekkefølge og man opplever det som om noe har beveget seg fra det ene lyset til det andre. Phi – fenomenet ble grunnlaget for persepsjon i gestaltpsykologien.

 

Gestaltpsykologien fikk stor innflytelse på persepsjonspsykologien og man fikk et gestaltproblem som undret over hvordan en gestalt oppstår, hvorfor blir den slik den blir og hva utgjør den? Konklusjonen var at helheten er ikke bare noe mer, men den har en psykologisk forrang framfor delene. Opplevelsen av helheten bestemmer hvordan delene ser ut. Det viktigste var at det er aldri opplevelsene av delene som bestemmer hvordan helheten blir.

 

Som tidligere nevnt var hovedbidraget i persepsjonspsykologien og man hadde illustrasjoner om hvordan helheter oppstår spontant og hvordan perseptuelle inntrykk organiserer seg selv. Persepsjon styres av minimumsprinsippet hvor man persiperer verden på enklest mulig måte og leter etter mønstre som er mest mulig pregnante dvs. en verden som er mest mulig informativ.

 

I all persepsjon var det tre viktige hovedprinsipper som all persepsjon er organiserte former, det er ikke tilfeldig hvilke stimuli som danner en helhet og hvordan gestalten ser er heller ikke tilfeldig. For at man skulle ha en viss lovmessighet for hvordan en gestalt oppstår fikk man prinsipper for perseptuell gruppering som tilsvarer til gestaltlovene. Disse lovene var nærhet, likhet, god fortsettelse, symmetri og form, sluttethet og felles skjebne. Lovene var effektive i forhold til persepsjon fordi det er ofte en gjenspeiling av naturen som vi allerede kjenner til. Slik er objekter i naturen ofte gode gestalter. 

 

Rubin la til figur – grunn prinsippet hvor man har en tendens til å organisere stimulusfeltet i sluttete figurer på mer diffus bakgrunn. F. Eks opplever vi et bilde som henger på en vegg som figuren og veggen som grunnen. Et annet eksempel på dette er kamuflasje eller reversible figurer (gammel dame – ung dame). Gestaltpsykologien bare holistisk, nativistisk (medfødt) og fenomenologisk (sansing som opplevelse).

 

Gestaltlovene gjaldt også for hukommelse (i opposisjon til Ebbinghaus og hans glemselskurve) og de mente vi husker aller best det som har en pregnant form. Restroff – effekten er at vi har en tendens til å huske det som faller bort fra normen. Wulf viste at forsøkspersoner som skulle huske geometriske former ville endre stimuli inntrykket til mer gjenkjennelige former (normalisering, poengtering og strukturforandringer). En annen teori var at når man skal gjenfortelle historier vil man ofte gjenfortelle til man finner en fast form og har forlatt noen detaljer, slik at historien ikke har noen hull. Slik blir hukommelse slik som persepsjon en aktiv og konstruktiv prosess.

 

Assosiasjonistiske læringsteorier som var utarbeidet av Pavlov, Thorndike og Watson stemte ikke overens med gestaltpsykologiens syn. Köhler hadde et viktig forsøk med sjimpanser hvor de kunne løse problemer med innsikt i relasjonen og ikke bare med å danne assosiasjoner med prøving og feiling. Slik ville man påstå at dyr viser intelligent atferd. En slik innsiktsfull læring hvor man tar helheten i betraktning kjennetegnes av at man går fra å ikke mestre til å mestre, god hukommelse for løsningen og god utnyttelse av læringen (kan overføres til nye situasjoner). Spesielt for innsiktsfull læringen er at man klarer å forstå hele situasjonen og man har en oversikt over strukturen. Innsiktsfull læring i form av gestaltpsykologiens teorier ble kritiser av behavioristene fordi de ikke var objektive nok eller observerbare. Tolman på den andre siden prøvde å integrere kognitive strukturer.

 

Man mente at Köhlers teori om læring ved innsikt var mer en problemløsing enn det var læring. Problemet var at en slik produktiv tenkning forutsetter at man må omstrukturerer situasjonen. En omstrukturering kan hindre funksjonsbindinger; at man ikke klarer å se nye kreative løsninger for et objekts bruksområde. F. Eks Two String Problem hvor en person skal knytte to tråder sammen, men når bare den ene da han skal feste den andre. Slik personen få innsikt da han klarer å forstå at man må feste et objekt på den ene tråden og svinge den som en pendel og man klarer å knyte dem sammen.

 

Problemet med gestaltpsykologien var at den konstant nedtoner erfaringen som en viktig faktor i forhold til mentale prosesser (tenkning og persepsjon). De hadde stor vekt på kognitive sider men lite på emosjoner og personlighet. Psyken er aktiv og skapene.

 

Gestaltpsykologien varte fra 1910 – 1960 altså i femti år. Den var aldri dominerende eller populær nok i lyset av andre psykologiske disipliner. Den var likevel et alternativ til behaviorismen og bidro til å opprettholde kognitive prosesser som tenkning og persepsjon og biologiske og medfødte faktorer i disse prosessene. Sosial psykologi og kognitiv psykologi var alle inspirert av gestaltpsykologiene. Gestaltterapien skal ikke forveksles med denne retningen fordi det er en egen selvstendig terapi form med hovedfokus på ”her og nå” – bevissthet.

 

Lewin brukte deler av gestaltpsykologien i sin egen retning: feltpsykologien. Han presenterte at mennesket har et livsrom som består av alle sosiale faktorer som påvirker mennesket i en gitt situasjon. Disse regionene (eller fenomenene) kan ha positiv eller negativ valens. Man vil som regel søke positiv valens. Man vil som regel ikke ha kvasibehov (ufullførte oppgaver som gir spenning). Slik ville Lewin vise hvordan man vil ha helhet i livsrommet mennesket befinner seg i. Metoden til Lewin bestod mye av gruppedynamikk hvor individer kunne se hvordan deres innsikt virket på andre.

 

Sosialpsykologien hadde en stor del av Lewins feltpsykologi i seg. Spesielt blant hans elever som Festinger. Solomon Asch sine studier av sosial påvirkning og konformitet viste at personer kan komme med gale påstander under gruppepress – og Asch var sterk påvirket av kognitive skjemaer. Fritz Heider i sin balanseteori viste hvordan relasjonen mellom to mennesker kan påvirke relasjonen til en tredje person. Han var opptatt av de dagligdagse problemene og vi vil i alle situasjoner oppnå en balanse. Leon Festinger presenterte begrepet ”kognitiv dissonans” hvor man har to motsatte oppfatninger som man gjerne vil overse eller oppheve. F. Eks røyking.

 

Jean Piaget hadde stor sans for gestaltens fokus på struktur, men var kritisk til deres nedtoning av erfaring. Europeisk strukturalisme vokste frem på slutten av 1960 – tallet. Hvordan vektla avhengigheten mellom helheten og delene, ingen kommer først og de kan ikke forstås uten hverandre. Piaget som egentlig var en zoolog fikk sansen for denne retningen og var interessert i hvordan mennesket tilpasset seg virkeligheten. Piaget var to – delt i sin teori hvor han vektla erfaringen slik som i behaviorismen og helheten som i europeisk strukturalisme. 

 

Et viktig fokus for Piaget var Burts intelligenstester hvor han var aller mest interessert i de gale svarene til barna. Dette mente han kunne fortelle noe om barnas alderstrinn eller utviklingstrinn. Han ville anvende intervju av barn hvor han etterpå ville vite hvordan de hadde resonnert rundt svarene. I samsvar med dette mente Piaget at utviklingen av en tilpasningsprosess hvor man kunne utvikle indre skjemaer som gjenspeiler de ytre skjemaene. Slike handlingsskjemaer møter verden igjennom akkomodasjon hvor man tilpasser skjema til den ytre verden, og assimilasjon hvor man tilpasser den ytre verden til allerede eksisterende skjema.

 

Piagets kognitive utviklingsmodell viser en tankemessig utvikling fra barnets første leveuker til ungdomstiden. Denne modellen består av fire ulike stadier hvor man har den første 1) sansemotoriske perioden, 2) preoperasjonelle perioden, 3) konkretoperasjonelle perioden og 4) formaloperasjonelle perioden. Disse stadiene var ikke gradvis utvikling, men foregår trinn for trinn. Piaget har lenge blitt kritisert for at han både undervurderer spedbarn og overvurderer voksne. I tillegg har han ikke inkludert sosiale og kulturelle betingelser.

 

Gå tilbake