Gå tilbake

 

Humanisme og relativisme

 

Maslow presentere humanisme som et nytt perspektiv av psykologi og kaller det for ”den tredje kraften”. Poenget var at all psykologi frem til 1960 var for objektiv og man plasserte mennesket som et objekt for forskeren. Psykoanalysen ble mer akseptert og man var i stor opposisjon til behaviorismen.

 

Mainstream” psykologien var blitt etter Wundt erklært vitenskapelig. De hadde hovedvekten på empiri og observasjoner. Datainnsamling og publisering i tidsskrifter var viktige metoder for forskning eller anvendt psykologi. Likevel springet det ut sidestrømmer i psykologien som ofte kritiserte ”mainstream” psykologien.  Denne sidestrømmen var opptatt av psykologi i et mer samfunnsvitenskapelig perspektiv med vekt på personlighet, klinisk og sosialpsykologi. De møtte kritikk fra hovedstrømmen fordi de ofte var diffuse, abstrakte og ikke falsifiserbare.

 

Både humanisme og relativisme er to sidestrømmer, men humanismen er den eldste fra 1960. Relativismen er ingen egen retning, men en fellesbetegnelse for psykologiske protestbevegelser. Man kan skille dem mellom at humanismen er individorientert mens relativismen er sosialt orientert.

 

Humanismen mente at som f. Eks i kognitiv psykologi hvor mennesket blir sammenliknet med datamaskiner som en informasjonsbehandler var forvrengt og nedverdigende for mennesket. Man ville ta avstand fra determinismen og reduksjonismen som ville beskrive mennesket ut fra enkle komponenter.

                                                               

Humanismen var i stor grad opptatt av menneskets allsidighet og hvordan man ofte har en vitenskap som stilles i en todeling mellom allmenne lover og individuelle forskjeller. I humanismen ser man et menneskesyn som kombinerer ofte feiling, godhet og følelser som motsatser til en sammenlikning. Tre viktige inspirasjonskilder for humanismen har vært fenomenologi, eksistensialisme og personalisme.

 

Personalisme er personlighetspsykologi som eget fagområde. Allport mente at psykologien bør omhandle det allmenneskelige og det individuelle. Psykologiske prosesser oppnår en egen verdi for personen. Slik fikk man en antireduksjonistisk og antideterministisk forklaringsprinsipp for personalisme.

 

Fenomenologisk psykologi er læren om hvordan verden fremtrer for oss, og beskrive den forutsetningsfritt før den fanges av vitenskapelige begrep. Den mest virkelige er opplevelser som er det som er mest virkelig for oss. Carl Rogers grunnlegger ”Ikke – dirigerende terapi” som grunnlag for hans terapi. Betinget verdsetting mener han fører til at selvet ikke aksepterer alle sine sider à inkongruens à forsvar, fiendlighet, angst og ubehag.

 

Eksistensialistisk psykologi baserer seg på Nietzche, Kierkegaard og Sartre som begge anså menneskets situasjon og valg. Hvor man i følge Sartre kan velge å leve et autentisk liv med ansvar for eget liv. Eksistensiell angst vil oppstå da vi forstår at vi er totalt frie. En slik vinkling er veldig viktig i forståelse av mentale lidelser og terapi.

 

Humanistisk psykologi skal dekke alle sider ved det å være menneske. Personens helhet og individualitet (personalisme), Selvet/selvbilde og opplevelse/bevissthet (fenomenologien) og menneskelige fenomen (eksistensialismen).

 

Emne skal bestemme metoden og ikke omvendt – dette kan innebære mindre kontroll. Introspeksjon, kasusstudier, fullt fungerende mennesker og nærhet til fenomenene. Den amerikanske humanismen var mye mer positiv i forhold til den europeiske. Målsettingen til humanismen var enkelt og greit å gjøre verden til et bedre sted. Psykoterapi skulle brukes til personlig vekst og modenhet (ikke psykiske lidelser)

 

Kritikken mot humanistisk psykologi har bestått av at den har diffuse begreper, naive menneskebilder, lite kontrollerte forhold, var mer opptatt av å være en opposisjon enn psykologi disiplin og gled mer mot en hippikultur.  Men mot 1980 – tallet ble den mer åpen og mistet sin ”protestbevegelse”.

 

Relativismen er som sagt et paraplybegrep for flere postmoderne strømminger hvor må ser på psykologiske teorier som et produkt av en bestemt tid eller kultur. Mennesket er det som studeres og den vitenskapelige metode er kulturprodukter. Psykologien kan derfor ikke tilby systematisk informasjon. Svært radikal fordi den kaller inn hele vitenskapsbegrepet på teppet.

 

Sosialkonstruksjonisme hvor det er mennesket som selv bestemmer hva som er virkelig, spesielt i samspill med andre mennesker. Som regel vil dette gjenspeiler i språkbruk og maktforhold i samfunnet. F. Eks psykiatriske diagnoser, feministisk psykologi. Studieobjektet er kulturprodukt og derfor kan man ikke ha en akkumulerende kunnskapsproduksjon

 

.

Gå tilbake