Gå tilbake

 

Om helselovgivningen, psykiatri og tvang

[Navn: Anonym] [Oppgave: 3] [Antall ord: ca. 2850]

Innledning

Debatten om tvungen psykisk helsevern reiser mange etiske, eksistensielle og epistemologiske spørsmål: Hva er en psykisk lidelse? Hva er sammenhengen mellom kropp og sinn? Er tvang nødvendig, og kan vi rettferdiggjøre det? Det finnes ingen enkle eller entydige svar på disse spørsmålene, men det er veldig viktig at vi reflekterer over dem, dersom vi ønsker at praktiseringen av tvang skal bli rettferdig – i den grad det er mulig. Denne seminaroppgaven skal vurdere essensielle trekk ved denne prosessen gjennom en tredelt problemstilling, som belyser de ulike aspektene av tvang:

       I.            Hva er det moralfilosofiske grunnlaget for den norske helselovgivningen?

    II.            Hva er grunnlaget for sykdomsklassifiseringen i psykiatrien?

 III.            Kan konsekvensetikken bruke kunnskapen i psykiatrien til å rettferdiggjøre tvang?

Pasientrettighetsloven

Norges helselovgivning tar utgangspunkt i at mennesket er autonomt og verdig. Den prøver å ivareta enkeltindividets selvbestemmelsesrett med hensyn til enkelindividets frihet, helse og liv.[1] Dette er utgangspunktet for den norske pasientrettighetsloven som trådte i kraft i 2001. Denne loven er et omfattende regelverk som skal ivareta pasientens interesser, og den stadfester at helsepersonell ikke kan undersøke eller gi behandling uten pasientens tillatelse.[2] Enhver form for helsehjelp som utredes uten slikt samtykke, strider mot forsvarlighetskravet i helsepersonelloven - og er i prinsippet straffbart.[3] Det stilles ikke bare krav til helsepersonellet, men også til pasienten. Hvis behandlingen er veldig risikabel, stilles det strengere krav til samtykkes gyldighet, som bestemmes ut i fra pasientens samtykkekompetanse.[4]

Samtykkekompetanse innbærer at pasienten har evnen til å ta avgjørelser som angår eget liv og helse. Dette forutsetter at pasienten blir informert tilstrekkelig om egen helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Det er helsepersonellets oppgave å formidle denne informasjonen så nøytralt og oppriktig som mulig, slik at pasienten forstår omfanget av situasjonen og alle de assosierte valgalternativene.[[5],[6]] Helselovgivningen gir formell samtykkekompetanse til personer over 16, men dersom situasjonen tilsier det, kan den heves til 18 år. Det finnes akutte situasjoner hvor pasientens samtykkekompetanse bortfaller, fordi de kognitive ferdighetene svikter. Her regner man hendelser hvor personen blir bevisstløs, eller rammes av en alvorlig fysisk eller psykisk forstyrrelse. I slike tilfeller stilles det ikke krav til et informert samtykke, fordi personen åpenbart ikke forstår samtykkets omfang eller er i stand til å gi det. Terskelen for bortfall av samtykkekompetanse er derimot svært høy, og formelt frafaller den bare hvis pasienten er umyndigjort eller har en ”alvorlig sinnslidelse”.[7] Da gjelder en annen lov, som vi nå skal se nærmere på.

Loven om tvungen psykisk helsevern

TPH - Tvungen psykisk helsevern

Tvang defineres som tiltak som begrenser en persons valg-, handle- eller bevegelsesfrihet.[8] Det finnes utallige former for tvangsmidler, men de kan grovt sett deles inn i tre kategorier: Tvangsmedisinering, isolasjon og mekanisk tvang, som begrenser personens bevegelsesfrihet.[9] I Norge reguleres disse tiltakene av loven om psykisk helsevern, som trådte i kraft i 2001. Den stadfester at innleggelse og poliklinisk innskrivelse bare kan skje dersom en faglig helhetsvurdering sier at dette er best for pasienten, og tilbud om frivillig psykisk helsevern ikke fører fram. Ifølge loven skal personer underlegges tvungen psykisk helsevern, dersom de oppfyller hovedvilkåret ”alvorlig sinnslidelse og et av to tileggskriterium[10]:

a.      Behandlingsvilkåret:(…)stor sannsynlighet for at vedkommende i nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller

b.      Farevilkåret: Utgjør en nærliggende eller alvorlig fare for eget eller andres liv og helse.[11]

I klinisk sammenheng tilsvarer ikke hovedvilkåret ”alvorlig sinnslidelse” noen konkret diagnose, men det er en juridisk standard som psykiske lidelser vurderes opp mot. Begrepet er nært knyttet til psykosetilstander, som kjennetegnes av vrangforestillinger, hallusinasjoner og kognitive forstyrrelser.[12] Psykoser sammenfaller somt oftest med schizofreni og andre affektive lidelser[13] – som flertallet av Norges tvangsinnlagte blir diagnostisert med.

Omfang av tvang

Tallene fra 2009 viser at 57 prosent av tvangsinnlagte pasienter i Norge, har diagnosen schizofreni eller en annen affektiv lidelse. De viser også at 86 prosent av pasientene tilfredsstiller behandlingsvilkåret, mens 56 prosent oppfyller farevilkåret.[14] Når vi presenterer tallene til farevilkåret, må vi huske at det er todelt: 75 prosent av de tvangsinnlagte pasientene utgjør en nærliggende skade for seg selv, mens 25 prosent utgjør det for andre.[15] Disse statistiske datakildene belyser til en viss grad praktiseringen av TPH i Norge, men det finnes ulike elementer som bidrar til å gjøre disse tallene upålitelige.

Upålitelige tall

Omfanget av tvang i det norske helsevesenet har lenge vært en gjenstand for debatt, fordi det er vanskelig å finne pålitelige tall for TPH. Det vanligste målet er antall tvangsinnleggelser i forhold til et utvalg av befolkningen, men disse statistiske verdiene påvirkes av mange ulike faktorer. Vi ser f. eks. at tvangsratene har geografiske variasjoner, og dette henger sannsynligvis sammen med de lokale helsetilbudene. Her tolkes og praktiseres de juridiske tvangsvilkårene forskjellig, og tilsvarende pasienter kan legges inn på ulikt grunnlag. Det finnes også noen institusjoner som henviser pasientene til andre opptaksområder, fordi de ikke har kapasitet til å behandle dem selv. Disse parameterne gjør det vanskelig å få en fullstendig oversikt over tvangsomfanget i det norske helsevesenet.[16]

Pasientautonomi

I de siste tiårene har den norske helselovgivningen lagt mer vekt på pasientens autonomi, enn ideene om velgjørenhet og paternalisme. Autonomi kommer av de greske ordene autos(selv) + nomos(lov), og betyr selvlovgivning.[17] Det er et moralfilosofisk og politisk konsept, som går ut på at enkeltindividene selv skal avgjøre hva som tjener deres interesser.[18]Dette idealet blir ofte assosiert med begrepet selvbestemmelse, men i en behandlingssituasjon er det mer korrekt å bruke ordet medbestemmelse. Pasientautonomi innebærer nemlig at pasienten har rett til å godta eller nekte en behandling, men han kan kun velge mellom de behandlingsformene som legen tilbyr. Denne rettigheten forsvares i den tyske filosofen Immanuel Kant sin formulering for det kategoriske imperativ.[19]

Immanuel Kant er kanskje den viktigste premissleverandøren for pasientenes selvbestemmelsesrett i det norske helsevesenet. Han forsvarte individets autonomi i formuleringen for det kategoriske imperativ:[20]

”Jeg skal handle slik at begrunnelsen for handlingen skal kunne bli gjort til en allmenngyldig lov”.[21]

Denne formuleringen stadfester at enkeltindividet er opphavet til de allmenngyldige morallovene. Menneskene må ikke bare følge disse lovene, men de må velge dem selv. Det betyr at enkeltindividene definerer sine egne verdier, som de handle etter. I en behandlingssituasjon har pasienten en plikt til å velge eller nekte en av de foreslåtte behandlingene -uavhengig av helsepersonellets innvendinger.[22] Det finnes visse kriterier et individ må tilfredsstille, dersom han skal betegnes som autonom. Kant mente at evnen til å tenke rasjonelt var en forutsetning for enkeltindividets selvbestemmelsesrett. Dette begrunner helselovgivningens krav til samtykkekompetanse, og legenes plikt til å informere pasientene i en behandlingssituasjon.[23]

John Stuart Mill argumenterte også for enkeltindividets selvbestemmelsesrett. Han var en sentral premissleverandør for utilitarismen, en moralfilosofisk retning som fremholder at en handling er moralsk forsvarlig dersom utfallet maksimerer gleden til flest mulig mennesker. John Stuart Mill oppfattet imidlertid lykke som et relativt begrep. Hvis vi ønsker å maksimere lykken i samfunnet, må alle ha friheten til å forefølge sin egen versjon:

”Den eneste form for frihet som fortjener navnet er å forfølge vårt eget beste på vår egen måte, så lenge vi ikke forsøker å frarøve andre det samme, eller hindre dem i deres streben på å oppnå det(…)”

(John Stuart Mill, On Liberty[Om friheten], 1859)[24]

I dette utdraget introduserer John Stuart Mill sitt skadeprinsipp, som argumenterer for enkeltindividets rett til å forfølge sin versjon av lykken - så lenge det ikke begrenser andre sin frihet. Det betyr at helsepersonellet må respektere pasientens sitt valg i en behandlingssituasjon, selv om denne avgjørelsen undertrykker personens fysiske og psykiske helse. Skadeprinsippet rettferdiggjør tvang mot en person, dersom det er en nærliggende fare for at han skader andre. Dette prinsippet er ofte begrunnelsen for paternalistiske tiltak mot utilregnelige pasienter.[25]

 

Paternalisme

Paternalisme er motsetningen til autonomi, og går inn for at helsepersonellet skal avgjøre hva som tjener pasientens interesser. Det finnes to ulike former for paternalisme. Vi har en myk paternalisme hvor helsepersonellet kan utøve sosial kontroll, som ikke krenker eller begrenser pasientens autonomi. Det finnes også en hard paternalisme som tillater brudd på pasientens autonomi, dersom bestemte vilkår oppfylles. Denne harde formen deles igjen inn i to kategorier. Vi har den svake paternalismen, som tillater at helsepersonellet handler på vegne av pasientens interesser. Den sterke paternalismen gir helsepersonellet anledning til å krenke pasienten autonomi, dersom han lever en farlig livsstil som undertrykker liv og helse. [26] I Norge er den svake formen ganske vanlig, mens den sterke er mer omstridt. Den eneste juridiske begrunnelsen for sterkt paternalistiske tiltak som tvang, er å forebygge skade.

Velgjørenhetsprinsippet har stått sentralt i den medisinske etikken, helt siden det ble formulert i den Hippokratiske ed:

”(…) Jeg vil bruke mine evner for det å gjøre det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. (…)”[27]

Velgjørenhetsprinsippet er en viktig begrunnelse for den paternalistiske tradisjonen i det norske helsevesenet, fordi det vektlegger helsepersonellets plikt til å hjelpe og verne pasienten fra skade. Helsepersonellet må handle i samsvar med pasientens helsemessige behov, også når behandlingen strider mot personens egne interesser. [28]Tradisjonelt sett har velgjørenhetsprinsippet rettferdiggjort legens autoritære rolle ovenfor pasienten. Han visste hvilken behandling som var best for pasienten, fordi han hadde den helsefaglige kunnskapen. I løpet av de siste trettiårene har derimot forholdet mellom velgjørenhet og autonomi i helsevesenet blitt forskjøvet, men legens kunnskap har fortsatt en paternalistisk rolle.[29] Det er nemlig psykiateren som vurderer om pasienten tilfredsstiller vilkårene for tvungen psykisk helsevern.

Psykiatri

I Norge er det helsepersonellet som vurderer om en person oppfyller vilkårene for tvungen psykisk helsevern. De er som regel leger, som er spesialister i psykiatri – et medisinsk fagområde som fordyper seg i menneskets sinn og de assosierte psykiske lidelsene.[30] Psykiatrien har i motsetning til psykologien ingen bestemt teori for psykiske lidelser, men den forsøker å basere praksisen sin på biologiske og fysiologiske teorier. De studerer og behandler menneskesinnet, men virkeligheten som psykiatrien forholder seg til, er annerledes enn andre medisinske fagfelt, som f. eks indremedisin og kirurgi.[31] Disse spesialområdene kan diagnostisere på grunnlag av pålitelige og sikre markører, men mentale prosesser påvirkes av en mengde faktorer som ikke helt er forstått. Dette gjør det vanskelig for psykiatere å diagnostisere personer med psykiske lidelser.[32]

Reduksjonisme er en epistemologisk teori, som går ut på å redusere en forklaring til en annen forklaringsmodell, som anses for å være mer fundamental. Dette kan være reduksjonen av psykologi til biologi, biologi til kjemi, og kjemi til fysikk. Det essensielle er at enkeltkomponentene som konstituerer en ting, forklarer egenskapene dens.[33] Noen vitenskapsfolk reduserer beskrivelser av mentale fenomener, til forklaringer om fysiologiske prosesser i hjernen. Denne framgangsmetoden prøver å beskrive adferdsmessige lidelser, som nevrologiske sykdommer. Disse tilstandene har mange av de samme symptomene og utslagene som er assosiert med psykiske lidelser, men hovedsakelig dreier dette seg om fysiske symptomer(paralyser, lammelser og sansetap).[34] Nevrologene diagnostiserer disse sykdommene på grunnlag av avansert billedteknologi, som avslører strukturelle defekter og kjemiske ubalanser i hjernen. Vi har sett slike nevrologiske forandringer hos mennesker med bipolare og schizofrene lidelser, men hos personer med andre alvorlige psykiske lidelser ser hjernen ganske normal ut.[35] Det betyr at psykiske lidelser må forstås på en annen måte, fordi nevrologien foreløpig ikke kan forklare disse sykdommene.

Emergens

Psykiatrien opererer på et annet nivå enn nevrologien, fordi kunnskap om nervecellene ikke forklarer hjernen sine mentale aspekter. De må henvende seg til den generelle systemteorien, som tar utgangspunkt i egenskapene til systemet av enkeltkomponenter. Disse egenskapene oppstår når enkeltkomponentene går sammen og danner komplekse systemer, og denne prosessen kalles for emergens.[36] Det betyr at våre psykiske aspekter oppstår når nervecellene danner et komplisert nettverk av forbindelser, som til slutt konstituerer hjernen. Den generelle systemteorien påstår at psykiaterne må kartlegge hvordan psykiske lidelser presenterer seg, dersom de skal gjenkjenne dem.[37] Da må de basere diagnostikken sin på grunnlag av kliniske observasjoner.

Diagnostikk

Legene på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet diagnostiserte sykdommer på grunnlag av kliniske observasjoner. De kunne ikke alltid stille noen sikker diagnose, fordi mange forskjellige sykdommer presenterte de samme symptomene.[38] I dag baserer legevitenskapen seg på den reduksjonistiske tradisjonen, som reduserer sykdomsforklaringene ned til beskrivelser av fysiologiske prosesser. Den bruker kunnskaper om etiologi(sykdomsårsaker) og patogenese(sykdomsmekanismer) til å finne biologiske markører for bestemte sykdommer. Dette kan være blodprøver som måler kjemiske forhold i blodet, eller skanninger av kroppen. De biologiske markørene danner et solid diagnostisk grunnlag, fordi de gir pålitelige verdier som er uavhengig av subjektive oppfatninger. Problemet i psykiatrien er at de fleste psykiske lidelser har ukjente sykdomsårsaker og sykdomsmekanismer.[39] De må kategorisere symptomene og fremtredelsesformene for de bestemte tilstandene, når de skal utforme klassifikasjonssystemene sine.

Klassifikasjonssystemet ICD-10

Psykiatere og annet psykisk helsepersonell tar utgangspunkt i det internasjonale klassifikasjonssystemet ICD-10 for psykiske lidelser, når de vurderer om en person har en ”alvorig sinnslidelse”.[40] Dette klassifikasjonssystemet oppgir definerte inklusjons – og eksklusjonskriterier for de ulike psykiske lidelsene. Det betyr at de fleste psykiatere vil komme fram til de samme diagnosene, dersom manualen brukes korrekt. Dette systemet gir psykiatrisk helsepersonell en felles kommunikasjonsplattform, som tilatter dem å utrede samme behandling for de samme diagnosene.[41]  ICD-10-systemet er foreløpig det beste alternativet som de norske psykiaterne har, men denne modellen baserer utelukkende diagnosene sine på kliniske observasjoner. Vi mangler kunnskap om de psykiske lidelsenes etiologi og patogenese, som kunne ha verifisert ICD-10 sine diagnoser. Dette utgjør hovedproblemet i psykiatrien – det finnes bare noen få psykiatriske diagnoser som er fullstendig validerte. De er provisoriske og dette tomrommet stiller spørsmålstegn om kunnskapen i psykiatrien beskriver noe reelt.[42]

Konsekvensetiske vurderinger

Prinsippbasert konsekvensetikk

Tvungen psykisk helsevern begrunnes nesten alltid ut fra et konsekvensetisk ståsted, som tar utgangspunkt i utilitarismen. Utrykket ”maksimer glede” fanger essensen i denne moralfilosofiske retningen – hvor konsekvensene avgjør om handlingen er forsvarlig eller forkastelig. Denne modellen byr derimot på noen praktiske komplikasjoner, som knytter seg til at det er umulig å forutsi konsekvensene til en handling. John Stuart Mill foreslo en løsning på dette problemet ved å utvikle en prinsippbasert utilitarisme. Den lager handlingsprinsipper for bestemte situasjoner, og disse tar utgangspunkt i utfallet til tidligere hendelser.[43] Fra et samfunnsmessig perspektiv er det ikke alltid like enkelt – kanskje det planlagte tiltaket ikke har noen tidligere hendelser det kan henvise til. I denne anledning har det blitt utviklet avanserte matematiske modeller, som prøver å gi en ide om hva som sannsynligvis vil skje.[44]

Risikoanalyse

En risikoanalyse er en av disse modellene - hvor risiko defineres som forholdet mellom sannsynligheten og konsekvensene til en bestemt handling. Det er et matematisk verktøy hvor vi graderer sannsynlighetene etter størrelse, og rangerer konsekvensene etter alvorlighetsgrad. Verktøyet brukes i risikoanalyser, som kartlegger risikoen til en bestemt hendelse på en oversiktelig og strukturert måte. Hvis det er veldig sannsynelig at hendelsen medfører alvorlige konsekvenser, regnes det som en uakseptabel risiko.[45] Hendelsen trenger ikke nødvendigvis bare å ha uønskede konsekvenser, fordi den også kan resultere i nyttige utfall. I disse tilfellene måler man den potensielle nytten opp mot risikoen, for å se om det planlagte tiltaket lønner seg.[46]

Risikonyttevurdering

Når legene vurderer om en pasient skal underlegges tvungen psykisk helsevern, vil det alltid være forbundet med en viss risiko og nytte. De lovgivende og utøvende instansene betrakter disse usikkerhetene, når de lager handlingsprotokoller for det psykiske helsevesenet. Da gjør de en risikonyttevurdering, hvor vedtakets nytte blir vurdert opp mot den assosierte risikoen. Denne modellen forteller helsepersonellet om tvangsvedtaket er i forsvarlig i samsvar med de konsekvensetiske retningslinjene. En risikonyttevurdering tar hensyn til to grupper: befolkningen, og pasientene som skal underlegges tvang.[47]  Tvangsvedtaket kan være nyttig for begge, men de involverte partene er også utsatt for en viss risiko. Denne risikoen avhenger av diagnosen og tileggsvilkårene, som pasienten oppfyller.

Ulike hensyn

En person som tilfredsstiller farevilkåret, kan være en vesentlig trussel mot seg selv og resten av befolkningen. I dette tilfellet vil det være forsvarlig å underlegge pasienten tvungen psykisk helsevern, fordi ideen om velgjørenhet og Mill sitt skadeprinsipp sier at risikoen overgår nytten. Det er ikke alltid like enkelt å bruke risikonyttemodellen, fordi datakildene for omfang av tvang viser at de fleste tvangsinnlagte ikke utgjør noen nærliggende fare for andre. Pasientene tilfredsstiller som regel behandlingsvilkåret og det personlige farevilkåret.[48] I slike tilfeller tar risikonyttevurderingen bare hensyn til pasienten, fordi tiltaket ikke angår resten befolkningen. Da må man bruke statistiske datakilder og kunnskapen innenfor psykiatrien for å gjennomføre disse vurderingene, men disse er foreløpig ganske usikre.

Konklusjon

Nytterisikovurderinger er altså svært usikre. Sannsynlighet og konsekvens er statistiske konstruksjoner, som prøver å fortelle noe om framtiden ved å henvende seg til trender fra fortiden. I mange tilfeller vil risiko og nytte påvirkes av ukjente faktorer, som avhenger av våre kunnskaper om skadehyppighet, historiske utviklingstrekk, årsaksfaktorer og hvordan disse påvirkes gjennom tiltakene vi planlegger å gjennomføre.[49] Den norske helselovgivningen tar utgangspunkt i psykiatrien og statistiske datakilder når de foretar disse vurderingene. Denne kunnskapen er foreløpig ganske usikker, og den kan ikke brukes til å anslå hvor nyttig eller risikofylt behandlingen i tvungen psykisk helsevern faktisk er.[50] Det blir altså på dette tidspunktet ganske vanskelig å danne normgivende handlingsprinsipper for tvang, enn så lenge det kunnskapsbaserte grunnlaget til konsekvensetikken ikke er stødig nok. Helt andre spørsmål, gitt denne problemstillingens undersøkelsesobjekt, er om det noensinne kan bli det, om vi i så fall vil være i stand til vite at det har blitt det, eller om det – til syvende og sist – bør bli det.

Litteraturliste

Allgulander, Christer. (2008) Introduksjon till klinisk psykiatri. Sweden: Studentlitteratur

Engedal, Knut & Snoek, Jannike Engelstad. (2000) Psykiatri: Kunnskap – Forståelse – Utfordringer. Norge: Akribe Forlag as

Helsepersonelloven. (2001). Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)

Hoffmann, Bjørn (2002), Sykepleien – Pasientautonomi som etisk rettesnor – en kritisk gjennomgang. Hentet 15.11.12, fra http://www.sykepleien.no/fagutvikling/fagartikkel/121242/pasientautonomi-som-etisk-rettesnor-en-kritisk-gjennomgang

Kirkevold, Ø. (2005). Bruk av tvang i sykehjem. Tidsskriftet for den norske legeforening. 125(10). Hentet 15.11.12, fra http://tidsskriftet.no/article/1192223

Lie, Reidar K. (2011) Filosofi og helseforskning. Bergen: Alvheim og Eide

Lund, A., Malt, U. F., & Årsland, Dag. (1999) Biologisk psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget

Martinsen, Vegard (2000), Filosofi – Kant. Hentet 15.11.12, fra http://www.filosofi.no/kant.html

Mill, John Stuart (1859). On Liberty, Om friheten. United Kingdom

Natvig, Randi-Susanne. (1997) Sykepleie-etikk. Oslo: Universitetsforlaget

NOU 2011:9. (2011) Økt selvbestemmelse og rettsikkerhet. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvalting

NOU 2012:4. (2012) Trygg hjemme. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvalting

Ohnstad, Bente. (2004). Juss for helse - og sosialarbeidere (3.utg). Bergen: Fagbokforlaget

Paris, Joel. (2010) Medisinering av psyken: En kunnskapsbasert kritikk av moderne psykiatri. Trondheim: Abstrakt Forlag

Pasientrettighetsloven. (2001). Lov om pasient – og brukerrettigheter

Psykisk helsevernloven. (2001). Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern

Rasmussen, Randi & Rosenqvist, Kirsten. (2002) Rettpsykiatri i praksis (2.utg). Oslo: Universitetsforlaget

Repstad, Pål. (1997). Sosiologiske perspektiver for helse – og sosialarbeidere

Slettebø, Åshild. (1997) Sykepleie og etikk. Oslo: ad Notam Gyldendal

Store Norske Leksikon – Reduksjonisme. (2012).  Hentet 19.11.12, fra http://snl.no/reduksjonisme/filosofi

Warburton, Nigel. (2001) Philosophy: The Classics (2nd). London: Routledge

Wikipedia – Den Hippokratiske Ed. (2012). Hentet 17.11.12, fra http://no.wikipedia.org/wiki/Den_hippokratiske_ed

 

Gå tilbake

 

 



[1] NOU 2011 9: s.23

[2] Pasientrettighetsloven (2001): § 4

[3]Helsepersonelloven (2001): § 4

[4] Pasientrettighetsloven (2001): § 4-1

[5] Helsepersonelloven (2001): § 10

[6] Pasientrettighetsloven (2001): § 3-2

[7] NOU 2011 9: s. 33

[8] Kirkevold (2005)

[9] NOU 2011 9: s.204

[10] Ohnstad (2004) s.248

[11] Psykisk helsevernloven (2001): § 3-3

[12] Rosenqvist & Rasmussen (2002) s.145

[13] Allgunder (2008) s.104

[14] NOU 2011 9: s.[94 -95]

[15] NOU 2011 9: s. 95

[16] NOU 2011 9: s.86

[17] Åshild (1997) s.61

[18] Lie (2011) s.238

[19] Åshild (1997). s. 61

[20] Lie (2011) s.238

[21] Martinsen (2000)

[22] Lie (2011) s.238

[23] NOU 2011 9: s.137

[24] NOU 2011 9: s.137

[25] Warburton (2001) s.155

[26] Hoffmann (2002)

[27] Wikipedia – Den Hippokratiske ed (2012)

[28] Slettebø (1997) s. 72

[29] Slettebø (1997) s.74

[30] Rosenqvist & Rasmussen (2002) s.145

[31] Snoek & Engedal (2000) s.19

[32] Paris (2010) s. 69

[33] Store Norske Leksikon (2012)

[34] Snoek & Engedal (2000) s.34

[35] Lund, Malt & Årsland (1999) s. 88

[36] Lie(2011) s.177

[37]Paris (2010) s. 33

[38] Paris (2010) s.65

[39] Lund, Malt & Årsland (1999) s. 68

[40] Snoek & Engedal (2000) s.66

[41] Snoek & Engedal (2000) s.67

[42] Paris (2010) s.71

[43] Warburton (2001) s. 167

[44] NOU 2012 4: s.16 – s.21

[45] NOU 2012 4: s .16 - s.21

[46] Lie (2011) s.261

[47] Natvig (1997) s. 69

[48] NOU 2011 9: s.94

[49] NOU 2012 4: s 19

[50] Natvig (1997) s. 69