Gå tilbake

 

Psykoanalysen (Det psykodynamiske perspektiv)

 

Sigmund Freud ble født med jødisk opphav og var lege i Wien (nevrolog). Han var svært opptatt av behandlingen av nervøse lidelser. Han var elev av Charcot som gjorde fremgang med studiet av hypnose og hysteri. Slik ble han også introdusert til Janets ide om å forklare nevroser ut fra en analyse istedenfor medisinsk.  Hans forhold til sine idoler Charcot og Janet ser man i hans barns navn (ble oppkalt etter disse).

 

Men den viktigste samarbeidspartneren til Freud var nok Breuer som hadde brukt hypnose for å avdekke psykiske traumer, ikke for å lindre dem. En viktig kasusstudie i denne sammenhengen var pasienten Anna O. Hun var diagnostiert med hysteria og Freud konkluderte at hennes nevrose skylte hennes far sykdom som førte til hans død. Fri assosiasjon ble til da Anna O. bestemte seg for å bare snakke istedenfor å drive med hypnotiske aktiviteter. Da sa hun hva som helst som fallt henne inn, noe hun kalte for chimney sweeping”. Et annet viktig resultat av Anna O. sin behandling var at da hennes behandling tok slutt så man at hun hadde utviklet et sterkt forhold til terapeuten hvor hun kunne overføre følelser fra andre personer i livet hennes på terapeuten blant annet at hun bar Breuers barn. Dette viste seg som et begrep Freud utredet senere kalt for overføring.

 

I senere tid så man at Anna O. sine symptomer ikke skyldtes psykologiske problemer, men mer at det skyldtes nevrotiske problemer. Da hun senere ble innlagt på sykehus så man at hun var avhengig av både sovemidler og rusmidler. Man spekulerte også i om hun led av epilepsi hvor f. Eks at man lukter illusjonistiske lukter og har anfall. Freud og Breuers feildiagnose av Anna O. var ikke heldig for den nye utviklede psykologiske modellen som skulle utrede psykologiske symptomer.

 

Da Breuer og Freud gav ut en bok var flere spørsmål og teorier ikke i samstemmighet og Freud brøt samarbeidet med Breuer. Freud utviklet sine egne metoder (også bort fra Janets teorier) og etablerte psykoanalysen etter blant annet egen analyse av seg selv etter farens bortgang. Han baserte også sin analyse på kvinnelige hysteri pasienter.

 

Psykoanalysen har flere betydninger og et slags paraply begrep for flere ulike metoder og teorier. Psykoanalysen er en:

– metode til å studere det ubevisste (analysen)

– terapi- og behandlingsform

– teori om nevrosers dynamikk og opprinnelse

– teori om det ubevisste og hvordan det ytrer seg i f.eks. drømmer og dagliglivet

– teori om utviklingen gjennom barndommen i ulike stadier

– teori om personlighetens struktur og drivkrefter

– samfunns- og kulturteori

– profesjon

 

Freud i løpet av sine 40 års yrkesaktive år forenklet og reviderte psykoanalysen. Spesielt hadde denne revisjonen to tendenser 1) ekspansjon og 2) monopolisering.

 

Analysen i seg selv eller metoden er en dybdepsykologi hvor hovedpoenget er hva som skjuler seg ”under overflaten”.  Freud tok raskt avstand til hypnosen som han mente hadde liten effekt av forbedring siden man i hypnose kunne forteller som symptomer og dets opphav, men utenfor hypnosen ble de raskt glemt. Freud anvendte derfor en trykk – metode hvor han trygge fingrene til pasienten mot pannen og pasienten ble tvunget til å oppgi hvor symptomene kommer fra. Poenget til Freud var at det var pasienten selv som satt med nøkkelen til lidelsen og de kan fortelle mer om lidelsen enn de tror.

 

Analysen eller metoden skulle være slik at pasienten kommer med materialet og terapeuten tolker det. I psykoanalysen ble flere sub-metoder brukt for å få frem ubevisst materiale som 1) fri assosiasjons metode (pasienten forteller fritt om hva som faller henne inn i samspill med grunnregelen), 2) drømmetolkning (hvor man tar for seg drømmer i en latent betydning), 3) tolkning av motstand, symptomer og overføring (spesielt voldsomme emosjonelle reaksjoner var av interesse). Freuds psykoanalyse var basert på prinsippet om psykisk determinisme hvor alt pasienten sier eller gjør har en underliggende årsak.

 

Kritikken mot Freuds metode har vært stor blant annet fordi tolkningene er så fri at man alltid kan bekrefte en gitt hypotese, i tillegg er tolkningsprosessen svært selvbekreftende. Psykoanalysen er heller ikke falsifiserbar fordi hvis alle tolkninger og analyser alltid kan stå for noe vil de alltid ha medhold i teorien.

 

I forhold til nevroser anså Freud det som årsaken til fortrengte og utarbeidede vonde erindringer som ofte var av seksuell natur. De er så smertefulle at de ikke har blitt bearbeidet, men fortrengt (som er en av Freuds forsvarsmekanismer). Dette kalles en traumeteori, men den ble raskt revidert til å handle om fortrengte fantasier, men enn fortrengte minner. En seksuell vektlegging i alle hans teorier var en rød tråd i gjennom hele hans karriere. Spesielt i forhold til nevroseteorier ville han trekke frem seksuell misbruk som en grunn til at man hadde en nevrose. Dette falt ikke i god smak hos høytstående familier som ble da mistenkeliggjort som familiemedlemmer av en pasient.

 

Det er vanskelig å skille behandling fra metode i Freuds psykodynamiske perspektiv. Å forklare og kurere er ofte to sider av samme sak. Likevel er psykoanalysen ansett for å være en mer dybde eller innsiktsterapi. Man blir mer bevisst på egne symptomer som igjen fører til at de mister sin sykdomsfremkallende effekt. Likevel handler behandlingen mer om å ha en emosjonell avreagering, enn en intellektuell forståelse av nevrosen. Overføringsnevrosen er at pasienten overfører holdninger og følelser ukritisk over på andre, spesielt terapeuten. Slik at man i nåtid kan oppleve fortrengte følelser og man kan da lettere forstå hva det handler om hvis man behandler overføringsnevrosen.

 

Freud var ikke bare interessert i nevroser og andre psykiske lidelser, han var også svært opptatt av menneskets generelle sjelsliv. Freud foretok observasjoner av pasienter og til dels seg selv. Spesielt i boken ”Drømmetydning” kan man se at den er svært selvbiografisk, hvor han viser til egne nevrotiske symptomer. Likevel var problemet og kritikken sterk ved at han overgeneraliserte det individuelle spesielt fra egne opplevelser. I tillegg var flere fenomener kultur betinget, noe Freud ikke vektla særlig. Med tanke på hans egen bakgrunn var det flere kultur betingede faktorer som viste seg blant annet i familier med dobbeltmoral og autoritære familiemedlemmer.

 

Freud lanserte en topografisk modell av menneskesinnet, men i dag blir den omtalt som en strukturmodell. Freud mente at menneskesinnet består av to primære nivåer: det bevisste og det ubevisste. Det som er observerbart er bevisst, og det som er utilgjengelig vil være ubevisst. Disse to nivåene er ofte i konflikt med hverandre. Det som skjer i det ubevisste er med på å bestemme hva som skjer i det bevisste. I ekte dybdepsykologi mente Freud at overflaten prøver å tildekke det som skjer i dypet. Forsvarsmekanismer undertrykker det ubevisstes trang til å vises i overflaten. Man lurte da på hvordan forsvarsmekanismer som er ubevisste kan arbeide på et bevisst nivå.

 

For å forsvare sin teori om forsvarsmekanismer og dets samspill med begge menneskesinns nivåer presenterte han instansmodellen eller strukturmodellen. Her presenterer han tre instanser som er 1) id – som er preget av lystprinsipp, vil ha en umiddelbar behovstilfredsstillelse, er totalt ubevisst og ikke minst er driftenes sete), 2) ego – er realitetsorientert, vil styre id slik at det er sosialt akseptert, en slags mekler mellom begge instansene, delvis ubevisst og er forsvarsmekanismenes sete, 3) superego – er som regel en persons samvittighet, kommer fra å se på foreldrene, kun delvis bevisst.

 

Driftene er det som Freud virkelig innførte som en grunnleggende faktor i alle mennesker. Han presenterte to grunnleggende drifter som libido (seksualdrift) og selvopprettholdelsesdrift. Disse blir til en mental energi som kan overføres til erogene soner for å få driftstilfredstillelse. Driftsbegrepet passet inn i Freuds psykoseksuelle stadier hvor hvert stadiet ble basert på en erogen sone som trengte tilfredsstillelse. Den starte med orale, anale, falliske, latenstid, genitale fasen. Over eller understimulering av disse fasene kan føre til fiksering. Og kan prege en voksen personlighet og i ekstreme tilfeller føre til symptomer.

 

 

Freud mente at alle aktiviteter kan føres tilbake til enkle grunnkrefter. Alt fra kunst til vitenskap var subliminering hvor man har en høyverdig måte å tilfredsstille driftene på. Sublimering kunne gjøre drifter tilslørt. Freud mente at det var en konflikt mellom samfunn og kultur som viste til individet og dets lyster. Barneoppdragelse og andre sosialiseringsprosesser var preget av å undertrykke våre drifter for å tilpasse den samfunnets normer.  Evolusjonen hadde en viktig innflytelse på Freud hvor mennesket er et dyr som må kontrollere sine drifter.

 

Den psykoanalystiske bevegelse startet med Carl Gustav Jung og Alfred Adler i spissen var av ulike oppfatninger for hva som skulle vektlegges av Freuds tanker. Adler var blant annet opptatt av jeg-et, og avslo alt av seksuelle drifter og ødipus eller elektrakomplekser. Han hovedfokus var individet i felleskap og var opptatt av ubevisste strategier og målsettinger. Jung var mer opptatt av individualisering og hvordan man prøvde å balansere krefter med dette. I tillegg skilte han mellom personlig ubevissthet og kollektiv ubevissthet. I Freuds krets var det ikke toleranse for avvikende oppfatninger, og derfor brøt både Adler og Jung med kretsen og grunnla egne retninger.

 

I denne sammenheng kan vi nevne at Freud hadde en hemmelig komitee som skulle bevare psykoanalysen og beskytte Freud. De lagde retningslinjer for hvor mye man kunne gå utenfor psykoanalysen – noe som ble vanskelig med tanke på at Freud skiftet mening og stadig var i forandring av egne teorier.

 

De fleste av Freuds tilhengere valgte å fokusere på ego eller jeget. Hartmann og Erikson var begge av den oppfatning at kultur og sosiale betingelser var like viktige som de biologiske. Rank og Reich var begge neofreudianere. Datteren til Freud; Anna Freud var en av de første psykoanalytiske som arbeidet med barn.

 

I dag er det psykodynamiske perspektivet svært revidert med mer alminnelige metoder og teorier. Man vil heller anvende en objektrelasjonsteori enn en rendyrket psykoanalyse. Bowlby var en av dem som så på tilknytning til moren (objektet) som en biologisk prosess på lik linje med pregning. Kohut så på menneskets steben etter mening og forståelse i sammenheng og slik tildeler han selvet den rollen som instansene hadde. Ofte vil objektrelasjonsteoretikere være opptatt av personlighetsforstyrrelser.

 

Kritikken mot psykoanalysen har aldri vært mer enn svært omfattende. Seksuelle fokuseringer og driftsteorier har gått på bekostning av kulturelle og sosiale betingelser. I tillegg har man kasusstudie problem hvor man overgeneraliserte fra et individ til alle, og ikke klarer å falsifisere teorier fordi de er for uklare. Likevel er ideer fra psykoanalysen svært dogmatiske (trangsynte).

Gå tilbake