Gå tilbake

Sentralmotoriske baner

Sentrale motoriske baner: Motoriske systemer (2)

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 13.03.46.png

Strukturer innvolvert i motorisk kontroll

 

Ryggmarg: viktig for gange og beskyttende reflekser (tilbaketrekningsreflekser).

 

Hjernestammen: viktig for respirasjon, tygging, svelging og sakkadiske øyebevegelser.

 

Hypothalamus: regulering av spising og drikking (matlyst og tørsthet). Vil, etter behov og atferd, sekvensielt starte ulike nettverk. Dette innebærer at organsimen vil bli stimulert til å for eksempel se etter vann når den er tørst og stimulert til å drikke til den er utørst.

 

Cortex: finmotorisk koordinering av muskler i hånd, fingre og tale. Virker på spinale motonevroner både direkte og indirekte.

 

Basalgangliene, assosiasjonscortex (SII, SMA, PMA) og cerebellum kan også nevnes her selv om skade på disse ikke gir bevegelseslammelse, men heller motilitetsforstyrrelse (bevegelsesforstyrrelse). Vi snakker om basalgangliene og cerebellum senere. SII ha vi snakket om og SMA og PMA tar vi for oss her.

 

 

Organiseringen av disse strukturene er hierarkisk

 

Ryggmarg, hjernestamme og frontalhjerne med cortex, der hver har en økende motorisk kompleksitet. Spesielt cortex (upper motor neurons) regnes som den overordnede delen av det motoriske systemet, både av refleksbaserte og viljestyrte bevegelser. Via hjernestammen er den i direkte kontakt med a-mototnevroner (lower motor neurons). Skade på upper og lower har forskjellige symptomer.

 

Cerebellum og basalganglier påvirker de motoriske systemene i cortex og hjernestamme.

 

Alt dette ender i ”the final common path”, spinale motonevroner, som utfører det prosesserte motoriske signalet. Samtidig går det sensoriske signaler tilbake opp gjennom ryggmargen som på nytt er med på å påvirke valg av nye, målrettede bevegelser.

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 13.44.12.png

Pyramidebanen

 

-        Sender signaler om fin-koordinering av tale, fingre og hender

-        Fra cortex (lamina 5) går den gjennom capsula interna (crus posterior bak bakre ben). M1 (ca 30%), PMA+SMA (ca 30%), S1+S2+bakre parietalcortex (ca 40%).

-        To baner: den corticobulbære og corticospinale banen

-        På vei ned avgir den fibre (corticobulbære fibre) til motoriske hjernenervekjerner i pons.

-        Resten av fibrene går samlet ned pyramiden (ventralt på medulla oblangata). Strengt tatt er dette kun corticospinale fibre.

-        Etter pyramiden krysser fibrene midtlinjen nederst i medulla oblangata. Da kalles banen tractus cortico-spinalis lateralis.

-        En liten andel krysser ikke og blir dermed og fortsetter fortil som tractus corticospinalis ventralis.

 

 

Endepunkter for de tractus cortico-spinalis lateralis og ventralis (direkte bane).

 

Tractus cortico-spinalis lateralis (som krysser etter pyramidebanen) påvirker motonevroner som skal innervere distale musklerover-og under-ex. Disse ender lateralt utenfor den grå substansen.

 

Tractus cortico-spinalis ventralis (som går ukrysset etter pyramidebanen) påvirker motornevroner i ryggmargen som innerverer proksimalmusklatur (rygg og abdomen). De ender hovedsakelig medialt i forhornet.

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 16.26.26.png

Hjernenervekjernene mottar ikke bare ukryssede fibre som kommer fra cortex (den direkte corticospinale banen). Men de motoriske hjernenervekjernene mottar også kryssede fibre noe som viser at de har en bilateral innervasjon. Kjerner i hjernestammen mottar fibre fra cortex som de sender videre til ryggmargen (den indirekte corticospinale  banen), som er adskilt fra den direkte.

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 14.31.21.png

 

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 14.39.41.png

Cortex, MI og SI

 

MI (Brodmann 4) er primær motorisk cortex. Dette området er kjent som gyrus precentralis fordi den ligger foran sulcus centralis. En trodde tidligere at alle fibrene i pyramidebanen kom fra dette området, men dette kunne ikke stemme ettersom antall celler i MI er mye mindre enn antall fibre i pyramidebanen. Hos aper, som har hjerne som ligner vår, er det vist at flere områder har en andel av fibrene i pyramide banen, særlig de områdene foran og bak. Hovedsakelig kommer fibrene i pyramidebanen fra MI, PMA (premotorisk område, Brodmann 6), SMA (supplementær motorisk område, Brodmann 6), SI, SII og større deler av bakre parietalcortex (Brodmann 5). Alle fibrene går til Lamina pyramidalis interna (V) i cortex, som vi husker hadde høy tetthet av store celler.

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 14.58.10.png

Fibre fra PMA og SMA går hovedsakelig gjennom capsula interna crus anterior og selve hjørnet, ”genu”. Vi må også huske at det går thalamokortikalbaner fra VPM og VPL opp til cortex via capsula interna.

 

 

Topografisk fordeling

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 15.26.52.png

Den topografiske fordelingen til MI ligner på den til SI. Hånd (spesielt tommel og pekefinger) og ansikt (lepper og tunge) er de mest innerverte. Vi husker at de ukryssede banen fra cortex i stor grad innerverte rygg og abdominalmuskler, men dette er lite i forhold. Grunnen til at nettopp disse områdene får så stor innervasjon, handler om at disse gjør finmotoriske bevegelser. Hvis vi skal se på MIs funksjon under ett, handler det mye om å optimalisere utførelsen av meningsfulle oppgaver, ikke enkeltmuskler og –ledd.

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 15.41.51.png

Fibre som går til armer, ansikt og ben går gjennom crus anterior av capsula interna. I mesencephalon ser vi at alle fibrene er samlet, i pons sprer de seg til hjernenervekjernene mens resten fortsetter videre ned pyramiden i medulla oblangata (som ligger ventralt). Vi skal nå se hvor alle fibrene ender hen i medulla spinalis.

 

Endepunkter for de tractus corticospinalis lateralis og ventralis (direkte bane).

 

Tractuscortico spinalis lateralis (som krysser etter pyramidebanen) påvirker motonevroner som skal innerverer distale delerover-og under-ex. Disse ender lateralt utenfor den hvite substansen.

 

Tractus corticospinalis ventralis (som går ukrysset etter pyramidebanen) påvirker motornevroner i ryggmargen som innerverer proksimalmusklatur (rygg og abdomen).

 

Kjerner i hjernestammen med sine nedstigende baner til ryggmargen

 

Vi har allerede nevnt at hjernenervekjernene mottar kryssede fibre fra cortex og at også disse går ned sin egen bane ved siden av pyramidebanen (de indirekte corticospinale banen). Selv om vi navnmessig skiller den fra den direkte banen, arbeider de ikke uavhengig av hverandre. Snarere tvert imot, fordi alle bevegelser krever et samarbeid. Den direkte corticospinale banen/pyramidebanen brukes først og fremst på de mest viljestyrte bevegelsene og dermed lite på de automatiske. De automatiske bevegelsene er mest overlatt til hjernestamme og ryggmarg. Dette passer siden pyramidebanen er mest brukt til bevegelse på distale deler av ekstremitetene, rygg og abdomen. De indirekte banene virker for det meste på proksimale deler av ekstremitetene og kroppen generelt.

 

Kjerner i hjernestammen med sine nedstigende baner til ryggmargen

 

Vi har allerede nevnt at hjernenervekjernene mottar kryssede fibre fra cortex og at også disse går ned sin egen bane ved siden av pyramidebanen (de indirekte corticospinale banen). Alle går til ryggmargen.

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 17.23.34.png

Det er hovedsakelig 4 indirekte kjerner/baner til ryggmargen:

 

-        retikulospinale baner

-        tectopinale baner

-        vestibulospinale baner

-        rubrospinale baner

 

Corticospinale og rubrospinale baner

 

Står hovedsakelig for kommandoer for innlærte (skilled) bevegelser og korreksjon av motoriske mønstre generert i ryggmargen.

 

Retikulospinale baner

 

Kroppstilling og grovere bevegelser av ekstremiteter, samt stereotype bevegelser (gå i trapper). Mottar fibre fra mange andre steder enn bare cortex (cortico-retikulospinal bane); basalganglier, cerebellum og likevektskjernene er også med.

 

Ser vi på posisjonen av de retikulospinale banene, ser vi at det er så godt som umulig å ødelegge denne uten å skade andre baner rundt. Derfor klarer vi ikke å fremkalle skade på kun denne banen, slik at vi kan undersøke funksjonene. Likevel tyder det på at den er relatert til å styre kroppsstilling og groverer bevegelser av ekstremitetene. Den er også med på aktivering av spinale programmer for stereotype bevegelser som ved trappegange. Pyramidebanen gjør ikke helt dette, ettersom den er fiksert mot finere motorisk bevegelser. Retikulospinale fibre går som sagt til ryggmargen, men mottar også fibre fra cortex. Vi får derfor en cortico-retikulospinal bane fra cortex til motonevroner.

Vi har også en retikulærsubstans som påvirker fibre til motonevroner.

 

Tektospinale baner

 

Har kjerner i mesencephalon og pons, og er viktig for bevegelse av hodet i tråd med de visuelle refleksene (sakkadiske øyebevegelser). Viktig for oppmerksomhet. Går fra colliculus superior til ryggmargen. Mottar fibre fra cortex og kalles derfor en cortico-tectospinal bane.

 

De visuelle refleksene er som oftest sakkadiske øyebevegelser og øyebevegelser som skal gjøre oss oppmerksomme på noe. Denne banen går fra colliculus superior som tractus tectospinalis. Slik synsinformasjon er viktig for cortex i bestemmelsen av en ny bevegelse. Dermed mottar colliculus superior mange fibre fra bl.a. synsnerven, synsbarken (Brodman 17) og SI. Coliculus superior sender fibre til retikulærsubstansens motonevroner som styrer øyebevegelse.

 

Pga. linken med cortex, kan hele banen kalles en cortico-tectospinal bane.

 

Vestibulospinale baner

 

Hodestilling, kroppsstilling og er aktiv under balanseforstyrrelse. Det finnes en lateral og en medial. Den laterale er viktigst ved at den går a- og y-motonevroner som påvirker først og fremst ekstensormuskler. Den mediale er viktig innenfor bevegelse av nakke og øvre thoraxsegmenter, og er mest forbundet med reflekser.

 

Vi skal lese senere under likevektsapparatet går primær sensoriske fibre fra dette apparatet til vestibulariskjerner i pons og medulla oblangata. Siden disse sender info om hodestilling, sender de også indirekte info om kroppens stilling og balanseforstyrrelser. Dette kommer av to baner som går fra vestibulariskjerner, den mediale og laterale (disse går vi nærmere inn på senere). Den laterale er viktigst ved at den går a- og y-motonevroner som påvirker først og fremst ekstensormuskler. Dermed kan de generere/regulere/motvirke tonisk aktivitet i muskler som motvirker tyngdekraften (fleksorer). Dermed hjelper de til med å holde balansen, slik at tyngdekraften ikke drar oss ut av balanse..

De som skiller denne banene fra de to forrige, er at vestibulariskjernene mottar få direkte fibre fra cortex. Den er dermed mest uavhengig av cortexaktivitet og dermed mer refleksbasert.

 

Kontroll av automatiske bevegelser

 

Postural kontroll/reflekser

 

Samlet sett brukes disse refleksene til å opprettholde kroppens oppreiste stilling. Dette innebærer også å rette opp ubalanse og å finne den beste stillingen når en spesiell oppgave skal utføres. For å kunne utføre disse oppgavene, må CNS få rask info dersom balansen blir truet. Reseptorer for ledd- og annen bevegelse må raskt aktiveres.

 

Pga. liten understøtteflate og høyt tyngdepunkt, svaier vi litt når vi står oppreist. Posturalrefleksene er derfor viktige for å kunne opprettholde balanse ved fall og lingnende balansetap. Så og si alt av muskler som brukes ved balansetap er refleksbaserte. Dermed er vi ikke klare over hva slags bevegelser vi har gjort før etter at balanse er gjenopprettet.

 

Hvordan dette uføres i kroppen, er egentlig et samspill av muskelaktivitet, sensorisk input og sentral prosessering som sammen jobber for å opprettholde balanse. Som vi ser er den sensoriske inputen avhegnig spesielt av propricoseptrer (bevegelsesappratet) som reagerer på bevegelse. Disse blir på mange måter en del av en indre modell som kontinuerlig overvåker og justerer kroppens balanse.

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-27 kl. 19.12.42.png

Gangbevegelser (”locomotion”) og rytmegenerator

 

Spesielle supraspinale nevrongrupper bidrar til styring av rytmegeneratoren i medulla spinalis. Hovedsakelig er det retikulærsubstansen, basalganglier, cerebellum og motorcortex som utøver direkte kontroll. Hovedsakelig er det et mindre område av retikulærsubstansen i mesencephalon som fremkaller rytmisk gangbevegelse, den mesecefale-lokomotoriske regionen (MLR). Den sammenfaller med nucleus pedunculopontius (PPN). Disse formidler disse signaler til retikulærsubstansen i pons og medulla oblangate som videre sender signaler til retikulospinale baner.

 

Basalgangliene har en toveisforbindelse til PPN og utgjør kontroll av gangbevegelse uten å skape rytmiske ladninger. Dette kan forklares at men ved Parkinson har spesielle gangforstyrrelser.

 

Vermis i cerebellum påvirker gangbevegelse, og ved cerebellumskader er ataksi ofte et symptom (usikre og rykkvise bevegelser).

CPG (Central Pattern Generator): et system av nevroner ansvarlig for å skape et spesielt motormønster i et nervesystem uten noe form for sensorisk feedback uavhengig av om alle aspekter av motormønsteret av organsimen er skapt eller noe deler mangler.

 

Motorisk cortex

 

Vi har nevnt at de viktigste motorcortexområdene finnes i Brodmann 4 og 6, hhv. MI og (SMA og PMA).

 

 

MI (primær motorisk cortex, Brodmann 4)

 

og hensiktsmessige motoriske kommandoer/bevegelser. Flest cortiospinale fibre går her. Lav terskel for eksitasjon, skader vil gi størst lammelser.

 

MI (gyrus precentralis) er viktigst fordi antall pyramideceller er størst her (Lamina pyramidalis interna (V)) og de fleste corticospinale fibrene går her. MI har også mest kontakt med motonevroner og terskel for stimulering er lavest her. Samtidig vil skader her gi de mest tydelige lammelsene. MIs signaler er derimot svært rå, og hvis vi skal se på MIs funksjon under ett, handler det mye om å optimalisere utførelsen av meningsfulle oppgaver, ikke enkeltmuskler og –ledd.

Sentralt plasserte celler i MI styrer distale muskler, perifere celler styrer de mer proksimale. MI mottar signaler fra prefrontalcortex, SMA, PMA, SI, SII og bakre parietalcortex og samarbeider med cerebellum (via thalamus), basalganglier og thalamus (resiproke forbindelser).

 

Vi har allerede nevnt viktigheten av bakre parietalcortex på MI, ved at de omdanner somatosensoriske og visuelle signaler til hensiktsmessige motoriske kommandoer. Prefrontalcortex er viktig for innlæring av bevegelser sammen med SMA og PMA. Både prefrontalcortex og bakre parietalcortex ligger over SMA og PMA i det motoriske hierarkiet. Vi er likevel ikke helt sikre på hva prefrontalcortex og bakre perietalcortex driver med, siden de er koblet til flere ikke-motoriske oppgaver.

 

 

Brodann 6 består av, som vi ser, SMA og PMA, og er adskilt fra hverandre.

 

PMA (premotorisk cortex) (Brodmann 6)

 

-        Sender fibre ned pyramidebanen, men hovedsakelig fibre til MI.

-        Premotorisk cortex får input fra parietallappen og prefrontale cortex, samt subcorticale strukturer (resiproke forbindelser).

-        Mer avanserte bevegelser enn MI, fordi bevegelser er mer målrettede. Disse bevegelsene er ofte knyttet til synet og PMA står derfor for samkjøring av syn og bevegelser (særlig med armer og ben).

-        Skade gir skade på sekvenser av bevegelser som skal skje i forhold til hverandre (spille piano). Håndtering av oppgaven er dårlig og vi blir usikre, men selve bevegelsen(e) er upåvirket.

-        Pasienter vil ha perservasjon, hvor de vil prøve å fullføre oppgaven til tross for at de mislykkes.

 

PMA utgjør premotorisk cortex, den største delen av Brodmann 6. De sender også fibre ned pyramidebanen, men først og fremst sender de efferenter til MI og mottar afferenter fra prefrontalcortex som en del av assosiasjonscortex.

 

Det er bevist at stimulering av PMA gir mer komplekse bevegelser enn fra MI og at disse er ofte forbundet med synskontroll. Dette innebærer for eksempel å samkjøre bevegelser og syn for gripe et objekt. Det er derfor slått fast at PMA er stilt over MI i et hierarkiet av motorcortexområder, dvs. de står for mer avanserte/sammensatte bevegelser. Hovedsakelig er dette målrettede bevegelser.

 

Skade her gir derfor ikke skade på en enkelt bevegelse, men heller sekvenser av bevegelser som skal skje i forhold til hverandre (koordinasjon) (som å spille piano). Vi kan si at selve bevegelsen er uskadet, men håndteringen av oppgaven er usikker. PMAs oppgave er derfor å tilpasse de målrettede bevegelsene til endret ytre stimuli. Undersøkelser viser at ved skader på PMA, vil pasienten fortsette med mislykkede bevegelser. Dette kalles perseverasjon, som innebærer at en fortsetter konstant med en handling til tross for hindringer.

 

Hvordan den somatotpiske ordningen er innenfor PMA er mer uklart. Der vet vi mer om MI. PMA har også resiproke forbindelser.

 

SMA (supplementær-motorisk cortex) (Brodmann 6)

 

-        Sender flere fibre til til MI enn PMA.

-        Sender flere fibre ned enn PMA.

-        Funksjon er planlegging og organisering av bevegelse ofte knyttet til sensorisk stimuli. Fyrer signaler i forkant av bevegelsen (preparatory potential).

-        Skade kan gi ”forced grasping”.

 

SMA ugjør supplementær-motorisk cortex. Denne delen sender flere fibre ned til pyramidebanen enn PMA, men mest til MI og er dermed også en del av assosiasjonscortex. Den mottar afferenter fra prefrontalcortex, men ikke fra samme deler som PMA.

 

Ofte så vil skader på SMA gi motorisk neglekt, dvs. skade på høyre SMA, vil opphøre spontanbruk av for eksempel venstre hånd. En har dermed problemer med å utføre oppgaver som krever bruk av begge hender, der en hånd gjør en oppgave og den andre gjør en annen oppgave. Dette tyder på at SMAs funksjon er å organisere og planlegge komplekse bevegelser, ofte utført utifra hukommelsen. Dette passer med at SMA fyrer signaler i forkant av bevegelsen, såkalt preparatory potential (eller BP, Bereitschaftspotensial). Et område foran SMA, preSMA, er sannsynligvis med på innlæring av bevegelsen.

 

SMA planlegging og organisering av bevegelser er også sterkt knyttet opp mot sensorisk stimuli fra somatosensorisk cortex. Griperefleksen/-bevegelsen krever sensorisk informasjon om gjenstanden for at den skal vite med hvilken kraft den skal gripe. Et klassisk eksempel på skade her, er forced grasping. Dette innebærer at pasienten, istedenfor å bruke pinsettgrepet, bruker hele hånden til å gripe gjenstande.

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-28 kl. 12.44.23.png

Innlæring av en bevegelse

 

 

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-28 kl. 13.52.20.png

Innlærte bevegelser som vi klarer å utføre på kommando uten ytre stimuli, kalles også selvinitierte bevegelser. Hvilke deler av cortex som er aktive ved innlæring og etter, er forskjellig. Ved innlæring vil først prefrontalcortex aktiveres, så SMA, så PMA og så til slutt over til MI. MI sender som kjent ut flest signaler/fibre anngående utførelsen av bevegelsen, men PMA og SMA er med her for å kunne koordinere/sekvensere alle bevegelsene til ett. Når bevegelsen er innlært, er hovedsakelig kun MI som aktiveres neste gang bevegelsen skal gjøres. Dette kan komme av at selve bevegelsesprogrammet ligger lagret i MI (utføreren av bevegelsen) og basalgangliene + cerebellum (behandlerne av bevegelsen før signalet når MI), mens de hierarkisk høyere områdene bare trenger å formidle signaler om intensjon om handlingen.

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-28 kl. 14.55.29.png

Vi kan se litt på hvilke deler av cortex som er aktive under forskjellige motoriske scenarioer.

 

A.     Tilfeldig bevegelse uten planlegging og rekkefølge, aktiverer nesten kun MI.

 

 

B.     Bevegelse som er planlagt og utført i en spesiell rekkefølge, aktivere både SMA og MI, men SMA aktiveres ca. 850 ms. før MI.

 

 

C.     Bevegelse som er mentalt sett planlagt og gjennomgått i hodet, men ikke utført, aktiverer kun SMA.

 

Symptomer ved skade/avbrytelse på sentrale motoriske baner

 

Vi kan omtale sentrale motoriske nevroner som motoriske nevroner som går ut fra cortex og virker/påvirker de perifere motoriske nevronene. Sentral parese/lammelse vil betyr skade på deres soma i cortex eller på de nedstigende banene fra cortex, eks. pyramidebanen. Kun denne banen går uavbrutt ned hjernestammen og vi husker de fibrene som stoppet i hjernenervekjernene. Vi husker vi tidligere at vi snakket nevroner i cortex som upper motor neurons og spinale motonevroner som lower motor neurons. Samme terminologi brukes i patologien: upper (sentral) and lower (perifer) motor neuron syndrom.

 

Negative og positive symptomer

 

Vi husker den perifere nerveskaden som består av nedsatt muskelkraft og hviletonus, reflekskontraksjon er dårlige/borte og svinn av muskelfibre. Alt dette er tap av funksjon og vi sier at perifere skader bare har negative symptomer.

 

 Ved sentrale skader derimot, kan også positive symptomer oppstå. Symptomene er ikke positive i ordets rette forstand, men vi kaller dem positive fordi de er motsatte av de negative. Istedenfor et tap av eller nedsatt aktivitet i nevrongrupper, er det heller en økt aktivitet. Refleksresponser blir for eksempel større enn før.

De positive symptomene er hovedsakelig at motonevronene og/eller internevroner i ryggmargen er blitt hypereksitable. Synaptisk påvirkning fra normale stimuli gir unormal og kraftig muskelaktivitet. Også fleksjons- og ekstensjonsreflekser blir forsterket i en hyperrefleksi. Rett etter skaden refleksen riktignok være svekket, hyporefleksi.

 

Det er viktig å merke seg at perifere nevroner fortsatt er aktive selv etter en sentral skade, som ved en tverrsnittskade. Selve dorsalrøttene kan fortsatt aktivere disse; så kan internevroner også. Muskelaktivitet er fortsatt mulig, men viljestyrt muskelaktivitet og bevegelse er ikke mulig. Dette kommer av at musklene har mistet sin forbindelse til cortex, og hvor mange muskler dette gjelder, avhenger av hvor den sentrale skaden har skjedd. Fordi de perifere motonevronene fortsatt er intakte, er ikke den direkte innervasjonen ødelagt og muskelsvinn tar lengre tid. Dermed ser vi at de negative symptomen er betydelig mindre/færre ved sentrale skader.

 

 

Hvis ryggmargen er utsatt for en fullstendig tverrsnittskade (komplett transeksjon) vil pasienten først ha et spinalt sjokk der ingen reflekser virker, men som etter hvert vil komme tilbake og da sterkere enn normalt, hyperrefleksi. Hvor skaden sitter på ryggmargen har noe å si i dette tilfellet og vi kaller skadetstedet for spinal cord injury (SCI). Reflekser kaudalt for SCI er svekket (hyporefleksi) eller utslukket (arefleksi), mens reflekser rostralt (over, mot hjernen) er uaffisert.

 

Vi deler spinalt sjokk inn i fire faser etter skade:

 

Fase 1 (0-1 dag): svekket (hyporefleksi) eller utslukket (arefleksi) reflekser

Fase 2 (1-3 dager): refleks kommer tilbake.

Fase 3 (1-4 uker): hyperrefleksi (initiel)

Fase 4 (1-12 mnd): hyperrefleksi og spastisitet

 

Dette gjelder særlig strekkerefleksen, noe som betyr at testing av patellarefleksen vil gi et stort utslag. Normalt sett skal test av plantarrefleks ikke være vondt, men ved snetrale ryggmargsakder og MS kan selv dette gi langvarige spasmer i de lammede musklene.

 

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-09-28 kl. 18.14.51.png

Hemiplegi og hemiparese

 

-        Sentrale lammelser kan sitte hvor som helst mellom motorcortex og motonevronene, men den vanligste skaden er hjerneslag, dvs. infarkt eller blødning i den ene hemisphæren.

-        Dette kan resultere i to tilstander: hemiplegi og hemiparese.

-        Hemiparese resulterer i pareser i hele den motsatte delen av kroppen, der hjerneslaget har skadet for eksempel pyramidebanen. Hemiplegi er en mer alvorlig versjon av dette.

-        Kapsulær hemiplegi skyldes at skaden sitter i capsula interna. Dette kan ligne på tverrsnittskade (der ryggmargen er kuttet rett av), men motonevronene kan fortsatt påvirkes fra hjernestammen, via vestibularkjerner og retikulærsubstans.

 

 

 

Poitive symptomer er:  

-        generelt hypertonisitet (høy muskeltonus)en av sidene (motsatt av skaden pga. pyramidekryssing).

-        Fleksorer i armen har høy tonus og derfor ser vi at underarmen og hånden er flektert slik som på bildet.

-        I det ene benet vil ekstensorene ha økt tonus. Drop-foot.

-        hastighetsnedsettelse av bevegelser, særlig de finere hånd- og fingerbevegelsene.

-        loss of dexterity (tap av fingerferdigheter)

 

Flere typiske symptomer ved hemiplegi er Dette kalles retardasjon og gjør for eksempel skriving umulig. Dette kalles Rytme og automatisering, som er viktig for riktig utførelse, er også forstyrret. Kraften i en bevegelse avtar også raskere enn før (økt trettbarhet).

 

Dersom kontrakturen i ledd varer over lengre tid, klarer vi ikke å bringe leddet tilbake til en 0-stilling.

 

Spastisitet

 

En tilstand er der enkelte muskler har en vedvarende og ufrivillig kontraksjon. Dette involverer nesten alle positive symptomer som hyperrefleksi, hypertonisitet, muskelspasmer, klonus (serie av raske muskelkontraksjoner) og saksing (ufrivillig kryssing av ben). Årsaken er som oftest skade/sykdom på deler av hjernen og ryggmargen som kontrollerer viljestyrte bevegelser. Dette kan oppstå ved SCI, MS, cerebral parese (CP) med mer. Graden av spastisitet kan variere fra lett stivhetm til smertefulle og ukontrollerbare muskelspasmer.

 

Symptomene kan variere i stor grad utifra forskjellige faktorer og man bør presisere hvilket fenomen man beskriver.

 

Hippocampus

 

Medial temporallapp

Macintosh HD:Users:ErikMork:Desktop:Skjermbilde 2013-10-21 kl. 15.51.15.png

Utgjør denne sammen med amygdala, gyrus dentatus, subiculum og area entorhinalis. De tre sistnevnte utgjør parahippocampalis gyrus. Hippocampus ser ut som en sjøhest. Det er mange kommisuralfibre til motsatt sides hippocampus, noe som tyder på samarbeid. Parahippocampalis mottar i hovedsak all form for afferente fibre som skal til hippocampus. Disse fibrene kommer hovedsakelig fra cortex. Afferenter kommer også fra rafekjerner, locus cerolius og septumkjerner.

 

- The dentate gyrus er et tykt lag på enden av hippocampus. Her kommer det input som skal videre til hippocampus.

- The hippocampus proper bygget opp av cornu ammonis (CA). Den består av 4 deler: CA3 og CA1, den lille CA2 og CA4

- The subiculum: viktig for output fra hippocampus og er bundet til…

- Entorhinal cortex (area 28), del av parahippocampal gyrus, (bundet til polysensory areas of neocortex). Major output og input av hippocampus. Den sender input, bade direkte og indirekte, til alle deler av hippocampus + gyrus dentatus og subuculum. Den får output fra subiculum.

 

da9c62ff5

 

 

Alzheimer's disease, characterised by severe loss of memory, is particularly hard on the CA1 region

 

Septumkjerner (acetylkolin), locus cerolius (noradrenalin) og rafekjerner (serotonin) kan hippocampusnevroners eksitabilitet og dermed starte LTP ved synaptisk plasitisitet.

 

Funksjon

 

Den står hovedsakelig for læring og hukommelse. Mye av læringen er assosiativ, dvs. at vi ser sammenheng mellom to fenomener som oppstår nært i tid. Dette kan være betinget, en stimulus følges av en annen, eller instrumentell, der man ser sammenheng mellom en respons og egen atferd.

 

Vi har flere typer hukommelse, men grovt sett to typer: deklarativ og non-deklarativ.

 

Deklarativ: utføres av blant annet hippocampus. Dette er hukommelse vi kan sette ord på, som fakta, hendelser, steder (særlig romorientering). Vi har to undergrupper: episodisk og semantisk.

-        Episodisk: lære og senere huske episoder fra eget liv. ”hva”, ”hvor”, ”når”.

-        Semantisk: Generell kunnskap om verden vi lever i. Gjelder ofte betydningen av ord og bruk av gjenstander.

-        Autobiografisk: kombinasjon av episodisk og semantisk, men tar med emosjonell farging fra amygdala og fra cortex.

 

Non-deklarativt: er ikke avhengig av hippocampus. Implisitt hukommelse som å kle på seg, sykle osv. Basalgangliene, cerebellum og cortex. Vaner og holdninger er gode eksempler.

 

Skade på hippocampus gir heller ikke tap av korttidshukommelse.

 

Amnesi, anterograd og retrograd

 

Amnesi ansees for å være hukommelsestap uten samtidige tegn til intelektuell reduksjon. Vanligvis kommer dette av bilateralskade på medial del av temporallappen, inkludert hippocampus og mediale deler av thalamus.

 

Vanlig er det at pasienten har en anterograd amnesi, dvs. at ingenting etter skaden vil feste seg til hukommelsen. Pasienten har også en retrograd amnesi, dvs. tapte minner fra før skaden. Denne opptrer nesten alltid med anterograd amnesi. Denne er som oftest gradert, dvs. at fjerne minner er inntakt, men de mest nylige er enten borte eller difuse. Retrograd skade er begrenset fra ett år – et par tiår.

 

Spatiallæring og stedceller

 

Viktig under romorientering. Spatiallæring gir individet evnen til å referansepunkter i omgivelsene for å finne veien hjem eller finne mat. Enkelte stedceller er særlig aktive når vi er i bestemte steder og dette viser assosiasjonen de danner. En mener nevroner i hippocampus danner seg et mentalt/kognitivt kart.

 

Det er viktig å merke seg at hippocampus’ funksjon er svært kontekstavhengig. Dette har med at hippocampus kombinerer romlig hukommelse med deklarativ hukommelse. Dermed kan vi si noe om hvor noe foregår og hva som foregår der. Vi vet selv at det kan være lurt å gå tilbake til det stedet hvor man kom på en idé, selv om det ikke er noen sammenheng mellom ideen og stedet.

 

Språk

 

Kognitive prosesser involvert i generering av språk

 

Persepsjon  - sensorisk minne av reelle objekter.

Representasjon - abstrakt (ord/tegn) minne av reelle objekter, handlinger.

Semantisk minne - forståelse av relasjonen mellom ord (tegn) og objekter,

                                 dvs kategorier (alle biltyper, statsministere, osv). 

Leksikon -   summen av alle ord.

Syntaks (grammatikk) - de strukturelle reglene for organisering av språk.

 

Læring av taleevne har 3 hovedfaser:

 fonetisk   - generering av lyder (tidlig), generering av ord (1 - 2 år).

           

semantisk   - læring av assosiasjoner objekter med ord (benevnelse).

 

grammatisk  - læring av syntaks  - generering av settninger.

 

 

Generering av tale

 

 

Generering av skrift

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Som vi ser går signaler fra auditiv og visuell (lasing-skriving) innom den somatiske assosiasjon cortex (inferior frontal cortex) slik at vi kan se relasjoner.

 

 

Språk er på mange måter utelukkende knyttet til venstre hemisphære og dette understrekes av hjernedominansen som tilsier at venstre hjernehalvdel er mest dominant.

 

Cortex områder:

 

Broca’s area (Brodamann 44) – viktig for tale

Wernicke’s area (Brodmann 39/40)- viktig for hørsel og språktolking

 

Vi sier ofte at disse to områdene er afasieområder, fordi vi vet mer om følgene av en skade på en av disse, enn vi vet faktiske funksjoner. Afasi betyr tap/forstyrrelse av taleevne. Det vi kan si sikkert er at begge er viktige for normal språkdannelse.

 

Motorisk afasi (Broca)

 

-        Nedsatt evne til å artikulere og generere språklyder.

-        Enkelte pasienter kan snakke sammenhengende, men med dårlig artikulasjon og det er i stor grad ”non-fluent” (ikke-flytende) (svært hakkete).

-        Muskler som trengs for tale (muskler i larynx og tunge) er upåvirket. Også agrafi, nedsatt evne til å skrive, er gjellende (somatosensorisk defekt, skade på parietallappen).

 

 

 

 

Sensorisk afasi (Wernicke)

 

-        Nedsatt forståelse av språklyder, uten at hørselsevne er nedsatt.

-        Tale er flytende og artikulasjon er god, men det de sier gir ingen mening (ordsalat).

-        Ordblindhet (aleksi) oppstår også, og er ofte en visuell-sensorisk defekt (skade på temporal og parietallappen).

 

Global afasi (sjelden)

 

Et totalt bortfall av språkdannelse ved omfattende skader på perisylvian cortex.

 

Sjelden har man enten sensorisk eller motorisk afasi, men mer en blanding. Skaden samtidig ofe andre steder, som gjør at disse skadene nesten aldri er isolerte.

 

Andre defekter er: amusi (forstyrrelse av melodisk forståelse av språk) og parafasi (forveksling av lyder).

 

Ledningsafasi

 

Som vi husker fra tidligere, er generering av skrift og tale en ledningsprosess mellom språkområder som er assosiert med hverandre.

 

-        Skade på baner mellom disse kalles ledningsafasi, fordi områdene mister prosessert info fra tidligere områder. Kalles også for disconnection syndrome.

-        Ofte sitter skaden i arcuate fasciculus den delen som binder de nedre og øvre språkområdene (binder Wernicke og Broca).

-        Spontan og sammenhengende snakking er ødelagt.

-        Skader er blant annet aleksi. Pasienten kan skrive, men ikke lese. Ofte er primær visuell cortex (Brodmann 17) skadet på en slik måte at visuelt input ikke kan sendes til venstre språkområder, og lesing blir umulig.

21-4

 

 

 

 

Dysleksi

 

Kalles ofte for kognitiv-ordblindhet. En mener dette skyldes en skade der en har defekter i språk prosessering. Prosessering handler ikke bare om å visuelt se ordet, det handler også om å danne seg en vokal forståelse av ordet. Dysleksi er mest sannsynlig en kognitiv feil i hørselssystemet. Pasienten klarer ikke å danne adekvate assosiasjoner mellom lyd og den visuelle representasjonen av et ord.

 

Split-brain

 

Mye viktig informasjon om hjernen har blitt oppdaget hos pasienter med split-brain, ettersom man kan da lettere se hvilken halvdel som er spesialisert for ulike oppgaver. Ved split-brain er corpus callusom skåret over, slik at det er ingen kommunikasjon mellom de to halvdelene.

 

Lateralisering

 

Venstre side av hjernen dominant i

95% av høyrehendte

70% av venstrehendte

Split-brain pas. kan si navnet på objekter som de holder i  høyrehånd (da baner til venstresidige språkområder er intakte) mens objekter i venstrehånd kan ikke gjennkjennes.

Høyrehemisfære er i stand til å forstå konkret språk.  Forståelsen demonstreres gjennom handling (for eksempel å lag et tegning av objektet), men ikke språk (snakke/skrive).

 

Gå tilbake