Gå tilbake

 

 

A)    Sjelens natur

 

Rundt 400 f. Kr fantes det en viktig debatt om sjelen blant de store filosofene. Det oppstod to teorier om sjelen hvor den ene var av Platon som anså sjelen som en fri sjel, og på den andre siden var det Aristoteles som anså sjelen som en bunden sjel. Teorien til Platon var av den oppfatning at sjel og kropp er to ulike substanser som eksisterer uavhengig av hverandre. Platon mente at sjelen var i en annen sfære; i en ideverden. Derfor kan sjelen bevege seg bort fra legemet slik f. Eks da man drømmer eller blir opprømt. En fri sjel har altså en opprinnelse i en annen verden; ideenes rike og er derfor i en dragkamp med kroppen. Man kan på mange måter si at teorien om en fri sjel hadde et psykologisk fortrinn til å forklare konflikter og løsner dynamikken av sinnet. Aristoteles var av en annen oppfatning enn Platon. Han mente at sjelen var bunden dvs. den trenger kroppen.  Slik vi en bunden sjel være avhengig av kroppen vis versa. Sjelens oppgave er å virkeliggjøre kroppen potensiale. F. Eks et rumpetroll vil ha som mål å bli en frosk for å oppnå si fulle potensiale. Det er dette som skiller oss fra død materie, og etablerer sjelen som organismenes livsprinsipp.

 

I tillegg mente Aristoteles at sjel finnes i alle levende organismer hvor alle har sine virkeliggjøringer av potensialer f. Eks plantesjel – forplanting, dyresjel – sansing og bevegelse, menneskesjel – fornuft og vilje. Slik ville Aristoteles forklare hvordan sjelen knytter oss til kroppen for å oppnå sine funksjoner. Vi snur oss til sansing og ikke introspeksjon. Begge teorier derimot anser sjelen som en mellomting mellom tilværelsenes øvre og nedre regioner.

 

I sammenheng med avhandlinger om sjelen som går tilbake til Antikken vil man også anvende begrepet ”ånd”. Begrepet ”ånd” ble brukt i to forskjellige sammenhenger; den ene hvor ånden var forbindelsen mellom kropp og sjel igjennom blodet eller nervene, de såkalte livsåndene), og den andre hvor man snakket om tilværelsenes åndelige side.  Det er slik ånd eller spiritus ble ansett som en mekler mellom det høyest stående og lavest stående i menneskets tilværelse. Debatten rundt sjelen og ånden ble videreført til renessansen fra 1600 – tallet hvor vitalisme og mekanisme ble stilt opp mot hverandre i en moderne sammenheng i samspill med tiden.

 

Vitalismedebatten var dominerende fra 1600 – tallet, spesielt med rasjonalisten Rene Descartes i spissen. En mekanistisk oppfatning av sjel innebar slik som Platon på mange måter hadde presentert sin teori om sjelen; nemlig at den er fri. Slik som det ligger i ordet er en mekanistisk oppfatning også inspirert av tiden hvor det var stor interesse for mekaniske oppfinnelser og funksjoner. Derfor hadde man også et mekanistisk syn på sjelen som en maskin uten sjel. Sjelen finnes men eksisterer uavhengig av kroppen. Menneskets kroppsfunksjoner ble forklart rent fysisk, og blant annet Descartes beskrev hjertet som en automat og at reflekser er grunnlaget for atferd. Mekanismen mente at livet ikke trengte noen sjel slik ble det av en dualistisk oppfatning hvor kropp og sjel eksiterer i to ulike verdener. Det var en svært naturvitenskapelig og mekanistisk forklaring på biologiske prosesser. Likevel oppstod det en motreaksjon; vitalisme. Vitalistisk syn på sjelen var preget av at man har en særegen kvalitet som skiller oss fra død materie. Vi har skjulte styrende krefter som bor i oss, og denne retningen aksepterer altså ikke delforklaringer. Det er en vesentlig forskjell mellom organiske og anorganiske prosesser. Vitalisme var svært opptatt av å forklare kausalitet – spesielt årsak og var derfor opptatt av at det ikke fantes en overgangsform mellom liv og død.

Rene Descartes var en rasjonalist og var av en mekanistisk oppfatning. Han var opptatt av for å finne ut hva som er sannheten må man tvile på alt til man kommer til en kjensgjerning som er så innlysende at den ikke kan betviles. Dette beviste han da han sa Cogito, ergo sum.”, hvor han beviste at bak enhver tanke finnes en tenker – og dette kan altså ikke betviles. Han var også dualist hvor han skilte mellom sjelen som kjennetegnes av bevissthet og den fysiske verden som kjennetegnes av romlig utstrekning.  En slik dualistisk oppfatning møtte et stort problem: interaksjonsproblemet. Interaksjonsproblemet ble et problem hvor man undret over hvordan kropp og sjel kan påvirke hverandre hvis de eksisterer i to forskjellige verdener?

 

Descartes mente at interaksjon mellom kropp og sjel var mulig igjennom interaksjonisme. Han forklarte det mellom livsåndene som møter sjelen i et punkt i hjernen, slik at sjelen mottar inntrykk fra livsåndene og påvirker dem ved å endre retning. Andre filosofer som Leibniz avviste interaksjonsproblemet med parallellisme hvor man ser sjelen og kroppen som sine prosesser som løper side om side, slik som to klokker uten å påvirke hverandre. Spinoza mente at sjelen var av samme grunnleggende identitet  - en identitet finnes mellom det psykiske og fysiske.  Hobbes forklarte interaksjonsproblemet med en materialisme hvor den fysiske delen av tilværelse er den eneste som betraktes som reell. Det ble en mekanistisk verdensoppfattelse hvor hjernen erstatter sjelen – og materialismen er reduksjonistisk teori.

 

Fra midten av 1800 – tallet konkluderer man at psykologi er fri fra sjel, og dermed er det viktigste det vi kan observere – det empiriske. Positivisme oppstår hvor man verdsetter materialistiske synspunkter og legger vekt på at sjelen må studeres som kroppen. Dette blir på mange måter ”den nye psykologien”. Det er igjennom sanseinntrykk (observerbart) vi får kunnskap om verden – og tar utgangspunkt i det positivt gitte. Slik oppstår det to orienteringer innen psykologien vitenskapens innhold: alt sjelelig handler om kroppen, og vitenskapens metode: sjelen må studeres på samme måte som kroppen. I moderne psykologi finnes begge syn – slik unngår man sjelsproblemet. Det viktigste resultatet av denne filosofiske debatten var at det viktigste er mentale prosesser som sjelsytringer.

 

B) Sjeleliv og fakultetspsykologi

 

 Det første psykologiske perspektivet er fakultetspsykologien, som dominerte spesielt på Aristoteles tid og frem til 1800 – tallet. Fakultetspsykologien var opptatt av sjelens funksjoner og spesielt avhandlinger om sjelen fra Aristoteles som fulgte samme inndeling 1) Sjelen omfatter flere fakulteter/funksjoner 2) Rasjonelle og irrasjonelle 3) Lavere og høye funksjoner 4) Funksjoner på samme trinn står i nær forbindelse. De forsøkte å forstå hvordan sjelen fungerte i forhold til den empiriske verden. For å forstå hva sjelen er og hvordan den fungerer delte de gjerne sjelelivet inn i forskjellige evner eller krefter.  Rasjonelle funksjoner ville være intellekt på det høyeste og sanser på det laveste. Irrasjonelle funksjoner ville være vilje på høyeste funksjon og lyster og tilbøyeligheter på laveste funksjon. De laveste var knyttet til den empiriske verden og kroppen vår, mens de høyere var knyttet til det åndelige.

 

Kognitive funksjoner (Rasjonelle)

Dynamiske funksjoner (Irrasjonelle)

Høy: Intellekt

Høy: Vilje

Lav: Sanser

Lav: Lyster og tilbøyeligheter

På tabellen over kan man se at det som man finner på den rasjonelle siden (kognitive funksjoner) tilsvarer til erkjennelsesstigen hvor man har de ytre sansene nederst, indre sanser på midten og det høyest stående som er tankeevner. Det som er på den irrasjonelle funksjoner (dynamiske funksjoner) tilsvarer sjelelivets dynamikk. Denne todelingen mangler det som vi i dag har, nemlig et moderne skille mellom emosjoner og motivasjon på den kognitive siden. Derfor kan vi si at vi egentlig har en ny tredeling av kognitive funksjoner (rasjonelle).

 

Fysiognomiske studier er avhandlinger for menneskets ytre særpreg og det indre egenskaper som spesielt kunne kobles til likheter mellom mennesker og dyr. Lavatar mente at kroppens deler reflekterte helheten. Han var en sveitsisk teolog som mente at ansiktet var sjelens speil. F. Eks ser man ut som en rev, er man antakelig lur. I dag er fysiognomiske studier sett på pseudovitenskap og har ingen holdbarhet i moderne forskning på personlighet. En annen viktig retning som spant ut fra fysiognomikken var frenologi som mente at hjernen var svaret. Bestemmelse av personlighet kunne man finne i formen på kraniet. Gall var en viktig hjerneforsker og mente at personlighetsforskjeller skyldes ulikheter i sjelsevne, sjelsevnene opptar hver sine plass i hjernen og personlighetsforskjeller observerer på skallens form.  Dette kalte han kraniologi.

 

Bygger på en rekke uholdbare antagelser sjelelivet består ikke av et konkret antall avgrensende fakulteter, storhjernen kan ikke deles opp i selvstendige deler, ingen sammenheng mellom hjernepartiets størrelse og hvor godt det fungerer. Det er ikke hjernen som bestemmer kraniets form. Frenologiens undergang ble fakultetspsykologiens undergang. Selv om de to hadde lite til felles.  Læren er i dag uvitenskapelig og forlatt – men har spilt en rolle i moderne hjernelære. Frenologi var også den første anvendte psykologien.

 

Fra Aristoteles til 1800 – tallet handlet psykologi om sjelens ulike evner – eller fakulteter derav navnet fakultetspsykologi. Den skiller mellom rasjonelle (kognitive funksjoner) og irrasjonelle funksjoner (dynamiske). I dagens moderne tredeling ville man også dele de kognitive evnene opp i følelser og motivasjon. Fakultetspsykologiens inndeling var grunnlaget for de fleste senere inndelinger av psykologiens prosesser i høyt – og lav stående kognitive, emosjonelle og motivasjonelle prosesser.

 

Gå tilbake