Gå tilbake

Smak og lukt

Smak og lukt



Smak

 

Smaksansen er ikke bare for å kunne skille mellom smaker på mat, den er også viktig å unngå å spise giftstoffer. Smak er i tillegg i stor grad avhengig av luktsansen for at vi skal kunne få en best mulig persepsjon av det vi smaker. Dette kommer av at duft fra smak går opp til nesen mens vi har mat i munnen (nasopharynx?). Smak innebærer også bruk av mekanoreseptorer som forteller om matens kontakt med tunge og munnhule og termoreseptorer som forteller om matens temperatur og konsistens. Det finne også nocieseptorer som vil utløses vi spesielt sterke kryddersorter som chilli.

 

Smaksans

 

De reseptorene som står for selve smaken, er kjemoreseptorer i smaksløken. Disse smaksløkene sitter gjerne i epitelet på tungen. Smaksløkene er bygd opp av flere støtte- og sanseceller, der sansecellene har mikrovilli som stikker frem på overflaten av munnhulen. Smaksstoffer vil føre til et reseptorpotensial og en depolarisering som alle andre sanseceller. Hovedsakelig er det 4 smakskvaliteter (surt, salt, søtt og bittert), men det er nå oppdaget en femte smakskvalitet ved navn umami (japansk for velsmakende, kjøttaktig). Denne skal identifisere kjøttsmak. Surt og salt bruker ionekanaler, mens søtt, bittert og umami bruker G-proteiner (metabotrope reseptorer).

 

Lukt

 

Lukt er ikke regnet som like viktige når det kommer til tilpasning til omgivelsene. Her er syn og hørsel viktigere. Likevel er lukt en viktig signalvei, særlig når det er bevisst at lukter kan fremkalle minner og stemninger.

 

I slimhinnen øverst i nesehulen og på øvre del av neseskilleveggen finner vi på hver side et område med lukteepitel. På samme måte som smaksløkene, består dette epitelet av støtte- og sanseceller. Støttecellene vil isolere sansecellene elektrisk sett. Reseptorcellene er bipolare celler og sender dendrittutløpere mot overfalten av epitelet. Ut fra disse går det flimmerhår som stikker ut i slimhinnen. Flimmerhårene omgis av et slimlag og stoffer som skal virke på flimmerhårene og dermed reseptorcellene, må først løses opp i dette slimlaget.

Hva slags lukt stoffet har avhenger av molekylets form. Dette er en stereokjemisk teori og den tilsier at odoranten (luktmolekylet) må ha en komplementær form for at den skal passe i OR (odorant-reseptoren). Aktivering vil starte dannelse av G-proteiner og cAMP. Mer cAMP åpner flere Na-selektive ionekanaler og dermed får vi en depol. De sender så et aksjonspotensial til bulbus olfactorius.

Grunnen til at vi kan skille mellom så mange lukter, kommer av at mennesket har et stort antall odorant-reseptorer som uttrykkes av virveldyrenes største genfamilie på 1000 gener. Disse danner grunnlaget for at menneske har ca. 360 gener som koder for 360 forskjellige odorant-reseptorer.

 

Bulbus olfactorius og n. olfactorius (CN I)

 

Utløpere fra reseptorcellene samles i n. olfactorius. Denne går gjennom lamina cribrosa og ender opp i bulbus olfactorius. Her dannes det synapser med mitralceller som sender sine aksoner videre til hjernen via tractus olfactorius. Mitralcellene er ordnet i glomeruli.

 

Hvordan er informasjon holdt adskilt fra hverandre? I lukteepitelet er det en hvis form for segregering av ulike reseptorceller fordi gener som uttrykker forskjellige luktereseptorproteiner, er adskilt i soner. Senseceller i hver sone sender så fibre til bulbus olfactorius. Segregeringen er sterkere i bulbus olfactorius ved at mitralcellene i samme glomerolus mottar fibre fra sanseceller med lik spesifitet. Sanseceller med ulik posisjon i lukteepitelet konvergerer mot samme glomerolus.

 

Ventrikkelsystemet

 

I alle ventriklene finner vi CSF, dannet av plexus chorideus som også finnes i alle ventriklene (men størst kvantum i sideventriklene). Det totale volumet av CSF i kroppen til enhver tid, er 150 ml. 30 ml er i ventriklene, 120 ml i subarchnoidalrommet (75 ml av dette igjen finner vi i ryggmargen). I tillegg produseres det ca. 20-25 ml/t, noe som betyr at hele CSF-volumet fornyes flere ganger daglig.

 

Se i histoboken: fletningene dannes ved at pia mater fra hemisphæren vokser inn i hver av de to sideventriklene som består av et epithel kalt ependym (kler ventriklenes innside). Dette er et kubisk enlaget epitel som er spesialisert til å danne CSF. Det går ”tight junctions” mellom cellene i epithelet. Når pia mater går inn i ependym har vi en vaginasjon og deretter foldinger som danner totter. Årene som går inn i villiene er alle bundet til en hovedstilk kalt tela choroidea. Tottene består av løst bindevev og rikelig med fenestrerte kapillærer. Fenestrert betyr at kapillærene har små åpninger som CSF kan passere gjennom. CSF dannes ved at et høyt hydrostatisk trykk i kapillærene bygges opp og presser vann med oppløste stoffer gjennom de små hullene i kapillærene og ut i bindevevet. Dette er imidlertid en aktiv prosess pga. ”tight-junctions” som blokker fri passasje mellom CSF og nervevevet. Na-kanalene pumper Na+ ut til CSF (ventriklene), K-kanalene pumper K+ inn epitelcellene. Vi vet at for hvert ATP, pumpes det 3 Na+ ut og 2 K+ inn. Dette gir en osmotisk gradient, fordi antall partikler utenfor epitelcellene er større enn innendørs. Vann vil da diffundere ut av epitelet og til ventriklene.

 

Til tross for at vann kan passere over ved aktive prosesser, er ”tight-junctions” ment for å danne grunnlaget for den såkalte blod-CSF-barrieren. Den hindrer at stoffer i blodet som skal til andre organer enn hjernen og/eller nervevevet, havner i nettopp disse stedene. Dette er viktig for nervecellenes homøostase, ettersom de er svært følsomme for miljøendring.

 

CSF har et eget sirkulasjonsmønster når det har blitt sluppet ut i ventriklene. Sirkulasjonssystemet er viktig for å kunne gi effektive avløpsveier når ny CSF dannes. Som tidligere nevnt dannes det mest CSF i sideventriklene, grunnet stort kvantum av plexus choroidei. Fra sideventriklene går CSF via foramen interventriculare til 3. ventrikkel. Videre går CSF til 4. ventrikkel via akvedukten. Siden det også finnes plexus choroideus i disse ventriklene også, vil disse supplere med ekstra CSF. Gjennom tre hull i taket av 4. ventrikkel, lekker CSF ut i subarachnoidalrommet. Det er to laterale hull som heter foramen av Luschka og et medialhull kalt foramen av Magendie. Strømningshastigheten er ujevn. Man antar at strømmen styres av trykkendringer som skapes av pulsen, pustebevegelser, kroppsstilling og fysisk anstrengelse. 4. ventrikkel snurpe seg sammen til sentralkanalen. Sentralkanalen er et hulrom i medulla spinalis, lokalisert i midtlinjen i grå substans. Herfra går den kraniokaudalt langs hele ryggmargen. Her finnes det også CSF.

 

Drenasje av CSF er mer usikkert. Det antas at CSF beveger seg fra  subarachnoidalrommet til venesinuser ut i sinus sagittalis superior, fordi det hydrostatiske trykket er høyere i subarachnoidalrommet enn i venesinusene. Det er imidlertid usikkert hvor mye av CSF som dreneres på denne måten. Andre dreneringspunkter er via lymfeårer i spinal- og hjernenerver.

 

Vi omtalte CSF som vann ovenfor, men det finnes noen flere partikler. Nivået av Na+ og K+, samt en rekke andre ioner, er ca. det samme som i blodet. Mengden glukose er omtrent 2/3 av hva den er i blodet. Proteinnivået er svært lavt (kun 0,5 % av nivået i blodet). Vann kan som kjent passere epitelet. Både peptider, hormoner, transmittere og andre nevroaktive substanser har vært påvist i CSF. Man mener at dette kan bevise at disse substansene bruker CSF som transportmedium for å kunne nå reseptorer nær ventrikler.

 

CSF har også en beskyttende funksjon av hjernen. Samtidig er CSF med på ta opp potensielt skadelige stoffer fra nervevevet.

 

Hydrocephalus: En sykdom forbundet med CSF og ventriklene der det ubalanse mellom produksjon og absorpsjon av CSF. Ofte er det blokader (svulst, betennelse, blødning) i strømningsveien som er årsaken som i foramen interventriculare og i akvedukten. Dette er spesielt farlig hos voksne, siden deler av craniet har vokst og trykket vil øke drastisk. Hos barn, hvis cranium ikke er ferdig vokst sammen, vil hodet forstørres (derav navnet ”vannhode”).

 

Gå tilbake